I neste øyeblikk ga døren etter med et smell. Onkelen sto bredbent med stive armer og høye skuldre. Den blålige nesen var skjev, og det rant blod ned i munnen hans. Knokene var like røde. I øynene glødet et mørkt raseri.

Han strenet inn i værelset og trampet mot Erle. Et øyeblikk var hun sikker på at han kom til å lage hakkemat av henne. Men han stanset, ruvet over henne med en knyttet neve et par centimeter fra ansiktet hennes. Munnen var fordreid i en hatsk grimase.

Erle sto som fastfrosset.

Brått senket Colin hånden og slapp henne med blikket. Han snudde seg mot sin datter i sengen, som kastet hodet fra side til side.

«Baby … baby …»

«Nå holder du kjeft om den ungen! Den døde!» glefset han.

Erle hev etter pusten og ristet på hodet. «Det er ikke sant! Hun lever, Cora, og hun er hos oss! Hos John, din mann. Forstår du, Cora?»

Ute i korridoren hørtes stemmer. Spørsmål fra herr Beyer og enkefru Agnes, og tantens overtalelser om å gå tilbake til spisestuen, der kaffe og konjakk ventet. Lyden der utefra ble svakere. Men hundens iltre gjøing kom nærmere.

Coras flakkende øyne lyste av forvirring. Hennes halvåpne munn gispet etter svar.

«Ha deg ut, Erle, ellers skal du få så det synger rundt ørene dine!»

Erle tvilte ikke på at onkelen var i stand til å sette henne ut av spill, men hun visste også at både John, Nora og Lotte var utenfor, og i huset var gjestene.

«Du kan bare våge deg,» sa hun lavt og beveget seg bak hodeenden av sengen. Cora strakte hals og prøvde å se hva som skjedde bak henne.

Colin skulle til å følge etter Erle, men i det samme dukket Connies ansikt opp i døren, og han snudde seg mot henne.

«Far? Hva er det som foregår utenfor? Jeg hørte rabalder fra ...» Connie stanset midt i setningen. «Erle?»

«Gå og finn den udugelige sykepleiersken! Cora har et anfall og trenger medisinen sin. Jeg tar meg av Erle. Gå, for svarte!»

«Ja vel, far,» kom det spakt fra Connie. Hun senket blikket og forsvant.

«Du skulle ikke blandet deg opp i dette, Erle.» Onkelens stemme var dyp, lav og truende. «Nå blir dere overlatt til polisen, hele gjengen.»

«Hva gjør dere med Cora? Holder dere henne her mot hennes vilje?»

«Du ser jo at hun er syk. Som et hjelpeløst barn.» Han la hånden over datterens hår. «Hun er ikke lenger i de normale menneskers verden.»

Samtidig beveget han seg mot Erle. Hun hadde en vegg bak seg og et bord med medisinsk utstyr ved siden av seg. Sprøyter og små glass med liten skrift lå i en ryddig rekke.

«Hvilken medisin er det dere gir henne?» spurte hun.

«Cora er hjemme igjen hos sin far og mor og søster. Der hun hører til. Vår datter får den beste pleie penger kan gi.»

En kvinne i sykepleieruniform kom hastende inn. Hun virket ung, neppe mye over tyve, og virket skrekkslagen.

«Herr Miller, jeg var bare ute et øyeblikk … i et nødvendig ærend. Jeg vet ikke hvordan noen kunne ta seg inn her … Jeg er så lei for det, det skal aldri gjenta seg!»

«Det har du helt rett i, for du er avskjediget på timen! Gi Cora kveldsmedisinen, og pakk sakene dine. Du skal ut herfra i kveld!»

«Men jeg …» begynte pleiersken, men Colin viftet henne av.

«Hva er det dere gir Cora?» Erle ropte høyere enn nødvendig, i håp om at noen andre skulle høre henne.

«Ikke svar henne!» ropte Colin mot pleiersken, som så ut som et barn som ventet prylestraff.

Til toppen