Maiken stirret forskrekket på søsteren. Agnes hulket, og tårene rant, og hun virket helt utrøstelig.
«Agnes, kjære deg. Hva er det som har hendt, sier du?» sa Maiken varsomt og flyttet seg nærmere søsteren. Inni seg forberedte hun seg på det verste. Søsteren var blitt uberegnelig etter at hun hadde overtatt Varmestuen. Hun ante ikke hva Agnes kunne ha funnet på eller rotet seg borti denne gangen.
«Fortell meg hva det er. Jeg er sikker på at vi kan finne en løsning,» sa hun og strøk henne over håndbaken.
Agnes ristet på hodet og fikk ikke frem et ord. Maiken kastet et raskt blikk ned i vuggen, men Ingrid sov godt.
«Jeg har gjort noe dumt!» klarte søsteren til slutt å hikste frem.
Maiken kjente uroen spre seg i magen. Det var sjelden Agnes lot seg knekke på denne måten. Vanligvis tok hun livet som det kom.
«Jeg har solgt halve skjenkestuen til Josefin!» utbrøt Agnes. «Til en skampris!»
Det var det siste Maiken hadde forventet å høre. «Solgt halve skjenkestuen? Hvorfor ville du gjøre det? Er du lei av å være der?»
«Nei. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Hun hadde så mange gode ideer om hvordan vi kunne gjøre stuen bedre, og så ville hun kjøpe seg inn,» sa Agnes og snufset.
«Og nå har hun altså kjøpt seg inn, og dere eier halve stuen hver?» sa Maiken. Hun klarte ikke å bestemme seg for om hun syntes dette var en god eller en dårlig nyhet.
Agnes nikket og strøk håndbaken over kinnet. Hun var blitt roligere nå.
«Og du angrer på det?»
«Som bare pokker.»
«Kan du ikke si det til henne? Og si at det ikke blir noe av?» foreslo Maiken.
«Vi har skrevet under på en kontrakt, og den er allerede sendt til tinglysning. Det sørget Josefin for med det samme. Og jeg har fått betaling.» Hun nikket mot konvolutten som lå på bordet.
«Å, Agnes. Du gjorde det vel ikke bare for å kunne betale meg tilbake?»
Agnes trakk på skuldrene. «Jeg kan ikke ha gjeld for alltid, og det ville ha tatt lang tid å spare opp alt. Dessuten trodde jeg du ville bli glad for pengene?»
«Jeg ble det,» sa Maiken nølende. «Men jeg vil ikke at du skal være så ulykkelig.»
Tårene begynte å trille på nytt hos Agnes. «Jeg er ulykkelig. Jeg eier ikke lenger stuen alene. Jeg må dele den med Josefin. Det er ikke det samme. Jeg skulle aldri ha gitt etter for presset hennes. Nå vil folk tro at jeg er svak og ikke klarer meg alene.»
Maiken rynket brynene. «Presset hun deg?» Hun hadde hatt en vemmelig følelse angående Josefin fra første gang hun traff henne, og hun hadde forsøkt å si noe om det til Agnes. Men hun hadde tydeligvis snakket for døve ører.
«Nei, ikke på den måten du ser for deg,» sa Agnes og prøvde å vifte det bort. «Hun er bare så påståelig.» Gråten avtok, og nå så Agnes mest forbannet ut.

Til toppen