Lucie åpnet døren. «Paolo?» Hun kikket etter Luca, men han var ikke å se. 
«Ikke bli skuffet. Jeg kommer alene i dag,» smilte Paolo og rakte frem en vinflaske. «Luca er forhindret.»
«Kom inn,» sa hun, brått sjenert. De hadde avtalt en hyggelig kveld for «de tre musketerer». Nå ble de bare to, og det skapte en helt annen situasjon.
«Luca bad meg beklage at han måtte spise middag med sin mor, til tross for at han foretrekker ditt selskap. La mamma dukket opp uventet og ubedt.»
Lucie nikket, men var ikke sikker på om Luca ville ha snakket slik om sin mor. Det var ikke likt en italiensk mann.
«Du ser betenkt ut. Kommer jeg for tidlig?»
«Slett ikke.» Hun ventet mens han hengte fra seg hatt og frakk. «Suppen er akkurat ferdig.»
«Det høres deilig ut.»
«Jeg håper du er sulten.» Hun hadde laget suppe til minst tre personer.
«Skrubbsulten. Og jeg kjenner en vidunderlig duft helt ut hit.»
Hun førte ham ut på kjøkkenet, der hun hadde tent i peisen og dekket opppå. Hun likte å spise der. Stuene føltes for store. 
De satte seg overfor hverandre. Hun møtte det varme blikket hans, og var ikke sjenert lenger. Samtalen var i gang og sprang lett fra emne til emne. Han åpnet vinflasken og skjenket i glassene. Hun øste opp suppe og skjøv brødfatet/kurvenskålen og smøret mot ham. «Forsyn deg!»
«Mange takk. Jeg er faktisk glad for å være alene sammen med deg for en gangs skyld,» sa han lavt og hevet glasset. «Skål, Lucie!»
«Skål!»
«Jeg er en heldig mann.»
«Har du opplevd noe spesielt i dag?»
Han ristet på hodet. «Jeg er heldig fordi jeg har møtt deg, vakre kvinne fra det kalde nord.»
Hun lo. Han hadde det med å bruke blomstrende uttrykk.
Han lente seg frem. «Ble du skuffet over at Luca ikke kom? Har du følelser for ham?»
«Følelser?» Hun kjente at hun rødmet. Spørsmålet kom for brått på, var for personlig.
«Ja. Han har følelser for deg.»
«Der tror jeg du tar feil. Vi er bare venner og kolleger.»
«Ingen mann klarer å ha kunbare vennskapelige følelser for deg, Lucie. Jeg har forsøkt, men det er umulig.»
Hun ristet på hodet, avvergende. Han burde ikke snakke slik. Da kunne det bli umulig å møtes som venner. Hun hadde følelser for ham, men det måtte han ikke få vite. 
«Jeg har bestemt meg for å bli i Roma.,» sa han.
«Bli?»
«Ja, du vet at jeg bor i Frankrike. Av en eller annen grunn har jeg mistet lysten til å dra tilbake.»
«Som meg,» sa hun fort. «Jeg vil heller ikke tilbake.»
«Det er godt å høre. Hvordan er stedet du kommer fra? Er det en by eller landsbygd?»
«En by, Norges nest største.»
«Altså en stor by.»
«Ikke sammenlignet med Roma. Det bor ikke så mange mennesker i Norge.»
«Jeg skulle gjerne ha sett landet ditt.»
Hun smilte. «Du må spise suppen før den blir kald.»
«Ditt ord er min lov, vakre kvinne fra nord,.» sa han.
De spiste suppe. Hun visste ikke om han spøkte med henne når han snakket slik, eller om han virkelig så på henne som mer enn en venn. NMen noe var forandret, kjente hun. Det hadde skjedd gradvis – eller kanskje det hadde ligget der hele tiden. De skulle jo være tre gode venner, det var planen. 
«Hvordan er det i denne byen din?»
«Kaldt og vått. De fleste husene er av tre, og byen er omgitt av høye fjell.»
«Ligger den inne i landet?»
«Nei, den ligger ved kysten, omgitt av fjell.»
«Vulkaner?»
«Nei, det har vi ikke.»
«Har du en kjæreste som venter på deg i byen mellom fjellene?» Han var alvorlig.
«Nei.»
«Ingen kjæreste? Det tror jeg ikke.»
Hun ristet på hodet. Tankene gikk til den eneste kjæresten hun hadde hatt, Sander. Italienske menn var annerledes enn norske, de brukte større ord, gav flere komplimenter og var mer oppmerksomme og galante. Hun smilte. Paolo skulle ha hørt hvordan herr Løvlie tiltalte henne.! For ham var hun blitt isdronningen.

Hun hadde drukket tre glass vin. Det var for mye, følte hun. Men hun var deilig myk og lett i kroppen, ville ikke være så fornuftig bestandig. Vinen minnet henne om kvelder med Sander. Hun viste bort ansiktet hans, byttet det ut med en Sander som hun ikke kjente igjen – han som hadde bedt henne ta bort barnet de fryktet at hun ventet. 
«Hva tenker du på?»
«Ikke noe viktig.»
«Jeg kan fortelle deg hva jeg tenker på,» sa Paolo.
«Få høre.!» De satt i en av stuene, på en skinnfell foran peisen. 
«Jeg lurer på hva som gjør deg så annerledes enn andre kvinner jeg har møtt.»
Hun trakk knærne opp under seg. «Har du kommet frem til et svar?»
«Jeg har tenkt ut to mulige svar.»
«Få høre.»
«Det kan være fordi du er en begavet malerinne.» Han tok en pause og ventet på hennes reaksjon.
«Har du ikke møtt andre malerinner?»
«Ingen som jeg er blitt kjent med.»
«Malerinner er nok spesielle. Mange mener det er ukvinnelig å ville male i stedet for å stelle hus.»
Han lo. «Jeg synes det er svært kvinnelig å male.»
Luften slo gnister mellom dem, følte hun. De hadde begynt en slags lek, et spill. De kastet ord til hverandre, nærmet seg hverandre. Hvor førte det hen? 
«Hva var den andre forklaringen?»
«Du er norsk, og ikke italiensk. Eller fransk. Du er den første norske kvinnen jeg har møtt.»
Hun nikket. «Fortell meg hva du egentlig driver med. Luca sier at du er forfatter, men han ler når han nevner det.» Det var merkelig at de hadde tilbragt så mye tid sammen uten å snakke om det. Hun visste egentlig svært lite om ham. 
«La meg innrømme den sørgelige sannheten. Ja, jeg skriver dikt, men det er ikke det jeg lever av.»
«Hva lever du så av?» 
«Arv.»
Hun sperret opp øynene. «Arv?»
«Jeg er ikke stolt av det, men det er et behagelig liv. Jeg kan takke en lang rekke Vincentier før meg for det.»
Hun nikket. Mariella levde også av arvede midler. Men alle menn hun kjente, måtte arbeide for det daglige brød.
«La oss heller snakke om deg. Håret ditt skinner som gull i skjæret fra peisen.»
Hun kjente rødmen krype over halsen. «Det er fordi jeg har rødt hår,» sa hun.
Han strakte seg frem, trakk en lokk ut fra nålene og spennene. «Spunnet gull,» sa han og slapp taket i lokken. 
Hun svelget hardt. En behagelig varme fylte henne. Det var så lenge siden hun hadde tillatt seg å føle noe slikt. Det var en nytelse bare å kjenne spenningen bre seg i kroppen. Men hun kunne ikke tillate seg å … Måtte ikke …
«Du er en kvinne jeg gjerne skulle hatt som hustru.»
Gode gud! Fridde han? 
Han trakk henne inntil seg, holdt om hodet hennes og kysset henne forsiktig. Så slapp han taket og gransket henne, nesten undrende. «Du er så vakker.! Du er som en skikkelse fra et eventyr. Som en fe. Snart folder du ut vingene og flyr bort fra meg, om jeg ikke holder deg tilbake.» Han smilte. «Derfor må jeg forsøke å gripe deg mens du fremdeles er her hos meg.»
Leppene breante og ville kysses på nytt. Huden hennes ville kjenne hendene hans. 
«Er jeg en mann du kunne ha giftet deg med?» Han strøk hånden over skuldrene hennes, førte en fingertupp over leppene hennes. «Føler du som jeg?»
Hun rakk ikke å svare. Dørklokken skingret gjennom rommene, skarp og metallisk.

Til toppen