Virkeligheten har innhentet Ingebjørg. Hun blir forfulgt fordi en kvinne er død.
Ingebjørg angrer bittert på at hun besøkte skjenkestuen, der en skjøge ble drept. Hun kjente igjen gjerningsmannen – en av Tures menn. Spørsmålet er om han gjenkjente henne. Hvordan skal hun få fred før han er grepet? Og hva vil Ture si? Ingebjørg frykter for sitt rykte, sitt ekteskap og sitt liv. Det er bare ett sted hun kan skjule seg for den usynlige fienden …
– Jeg vet alt sammen, Ingebjørg, kom det lavt. –Jeg har tatt av det lille jeg eier og betalt for Isabelles sjelemesse.
Ingebjørg sperret øynene opp. – Har du?
– Isabelle var en god og ærlig kvinne. Dessverre falt hun for kjødets lyst, og hun ble hardt straffet. Jeg tror hennes bøter har vært store nok.
Ingebjørg kjente hun ble varm av glede mens noe hardt satte seg i halsen. – Takk, fru Sigrid.
– Nå kan du gå videre. Ingebjørg nølte igjen. – Vet du noe om hustru Karine?
– Jeg vet at hun en gang strevde for å skaffe seg det daglige brød og at hun til slutt så seg nødt til å gå farlige veier for å overleve. Jeg ber for henne at hun skal kunne leve av veveskolen og slippe uærlig arbeid. Ingebjørg kunne ikke annet enn å smile hoderystende. Fru Sigrid var i sannhet en Guds disippel, tenkte hun.
– Da kan jeg fortelle hva som hendte meg. Mens søster Karine og jeg satt og talte sammen i vevstuen, hørte vi en kvinne som skrek. Jeg trodde det hadde skjedd en ulykke og tenkte at jeg kanskje kunne hjelpe, derfor fulgte jeg etter hustru Karine inn i skjenkestuen.
Hun tidde og bet seg i leppen. – En av skjøgene var drept, og jeg fikk et glimt av drapsmannen før han forsvant. Det var en av Tures menn, en av de to vokterne som har fulgt meg over til Hovedøen hver dag.
Fru Sigrid snudde seg mot henne, ansiktet røpet forskrekkelse. – Og nå frykter du at han vil ta deg av dage for å hindre deg i å angi ham?
Ingebjørg nikket. – Jeg har ikke fortalt gjaldkeren at jeg vet hvem han er. Du vil kanskje synes at det er galt av meg, men jeg har håpet i det lengste at han skulle bli grepet uten min medvirkning.
– Er du redd for din husbonds reaksjon?
Ingebjørg så ned.
– Jeg forstår, Ingebjørg. Jeg tror du gjorde rett i å komme hit til Nonneseter. Så får vi be til vår hellige moder om at mannen blir tatt og må stå til rette for sin store synd. Du vet at du kan stole på meg. Jeg har dessuten taushetsplikt og forteller ikke dette videre.
Hun tidde litt mens hun fikk en dyp rynke i pannen.