Vonde mistanker (Heftet)

Serie: Alvestad 65

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 65
ISBN/EAN: 9788202693848
Kategori: Romanserier
Omtale Vonde mistanker

Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.

Louise spilte piano, og de sang julesanger. Ingrid måtte sitte og se på da de andre gikk rundt juletreet. Selv om det var trist, kjente hun likevel på den gode julestemningen. Hun hadde Stine i armene. Den lille piken sov seg gjennom den ene julesangen etter den andre.

Hennie hadde kommet bort til dem, og holdt om Ingrids arm. – Så blir det litt som å gå rundt juletreet, farmor, som hun sa.

Til toppen

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

Desember. Julemåneden. Det hadde snødd de siste ukene, og kulden hadde sørget for at snøen ble liggende. Selv om det ikke var kommet til skavler enda, var det nok til at ungene ble yre av glede og tilbrakte flere timer enn vanlig utendørs. Tungsinnet som hadde preget dem og resten av gården den siste tiden, var borte. Det hadde kommet en letthet i stegene deres.

Dette var særlig merkbart hos Alexander og Inger, og hadde også en helt enkel forklaring. Victoria var blitt frisk. Gradvis hadde blemmer og feber forsvunnet, helt til Karen Sofie kunne erklære at Victoria hadde stått det over. Hun var ikke smittsom lenger. Faren var over.

Ingrid selv hadde grått av glede da hun hørte det. Frykten som hadde bitt seg fast i henne, forsvant. Lettelsen var enorm.

Fortsatt var det syke og smittede i bygden. Verken doktoren eller Karen Sofie hadde greid å få bukt med viruset. Men når noen ble friske, ga det håp til andre som var syke.

– Det er det jeg alltid har sagt, folkene på Alvestad er laget av et helt spesielt stoff, sa Edvard den dagen Victoria endelig kunne dele et måltid sammen med dem igjen i spisestuen. Vera hadde stått på for å lage et festmåltid, ikke ulikt dem de pleide å servere i selskaper. Det var suppe, stek og gode sauser, syltede grønnsaker og en dessert som fikk alle til å forsyne seg flere ganger selv om de allerede var forsynt etter hovedretten.

Ingrid så bort på Victoria flere ganger under måltidet. Datteren virket ikke like glad som alle de andre, det kunne være tretthet, men Ingrid ble engstelig for at hun fortsatt ikke kjente seg helt i form.

Da måltidet var over og mennene hadde samlet seg til en sigar, tok Ingrid Victoria til side.

– Er det noe i veien? Du virker så molefonken?

Victoria sukket. – Det er ikke meningen, mor. Jeg vet at jeg skal være takknemlig for at dette marerittet er over og for at det gikk så godt, men dette plager meg. Hun la en hånd på kinnet, hvor man kunne se tydelige arr etter koppene.
– Hver gang jeg ser meg i speilet, er det dette som står frem. Jeg føler meg merket, og det verste er at det aldri vil forsvinne. Ansiktet mitt er ødelagt.

Hun hikstet.

– Du er fortsatt vakker, Victoria. Det vil du alltid være.

– Det sier du fordi du er min mor. Jeg vet at jeg er heslig, selv Theo skvatt til da han så dette og lurte på når det ville forsvinne. Hva om jeg ikke kan behage ham mer, mor? Hva om han tar seg en elskerinne, fordi han har fått en stygg hustru?

Ordet «elskerinne» fikk Ingrids hjerte til å hoppe over et slag. Hun hadde fortsatt ikke greid å legge mistanken mot Edvard, den som Charlotte hadde sådd, helt til ro. Hun kunne ta seg i å studere ektemannen når hun trodde seg usett, lette etter tegn på at han var lei av henne og søkte forlystelser andre steder.

– Theo elsker deg, Victoria. Han ville ikke gjort noe slikt mot deg.

– Han har sveket meg før.

– Hva? Ingrid stirret forferdet på datteren.

– Ja, ikke med en annen kvinne, men jeg kan ikke si mer, den saken er ute av verden nå. Jeg frykter likevel at han skal svike meg igjen. Dessuten kan jeg ikke holde foredrag eller møter når jeg ser ut slik som dette. Folk kommer bare til å være opptatt av fjeset mitt, ikke hva jeg sier.

– Det tror jeg ikke, Victoria. Du er veltalende, det er det som betyr noe. Ikke ditt ytre. Og du vil alltid være en elegant kvinne.

– Jeg vet ikke, mor, sa Victoria ulykkelig.

Ingrid forsto Victorias fortvilelse, men selv var hun bare lykkelig over at datteren var i live – arr eller ikke. Det at hun levde, var det som betydde noe. Bare tanken på at Victoria kunne ha bukket under, slik som Hildegard, var ikke til å bære. Ingrid hadde alt mistet et barn, hun hadde ikke råd til å miste flere.

Luften ute tok henne imot med kjølige kyss. Ingrid trakk sjalet tettere omkring halsen og gikk med raske skritt mot stabburet. Barnas latter lød fra skogen og fikk henne også til å smile.

Inne på stabburet gikk hun over matforrådet. De var i god gang med forberedelsene til jul. Skinker hang side om side, sammen med flere pølser. Det var nok av mel, farin, kaffe og andre varer. I kjelleren under Alvestad var potetbingen full, og det sto rader med saft og syltetøy klart til bruk. De skulle ikke sulte denne julen heller, og det var nok mat til gjester.

Hvis de da fikk gjester. Ble Karen Sofie værende over jul, noe Ingrid håpet, ville trolig Verner komme fra Kristiania og feire julen sammen med dem. Det samme ville være tilfelle for Jakob. Det ville i så fall bli en stor familiefeiring, slik hun likte det. Dager til ende hvor de kunne samtale om året som hadde vært og det som skulle komme.

Men koppene ville henge som en skygge overalt. Selv om tilfellene begynte å flytte seg ut av Kristiania og nå hadde nådd flere steder i landet, og det ikke hadde vært en stor spredning i Fet, kjente ikke Ingrid seg trygg. Faren var enda ikke over.

Hun gjorde seg ferdig inne på stabburet og steg ut i dagen igjen. Her ble hun møtt av en latter hun ikke kjente.

Hun snudde hodet i den retningen latteren kom fra. Det var den nye tausen som lo. Frøken Oppstuplassen sto utenfor drengehuset i samtale med Edvard. Tausen hadde lagt hodet litt på skakke, slik man gjerne gjorde når man flørtet med en mann.

Ingrid isnet. Hun kunne ikke høre hva de to talte om, men det så i hvert fall ut som om de begge moret seg stort over noe. Med raske skritt gikk Ingrid i deres retning. Edvard så henne først. Det var som om smilet skrumpet inn, som om han var oppgitt over at hun hadde avbrutt ham i forehavendet. Ingrids hjerte dunket fort.

– Har du ikke noe mer å gjøre? sa hun skarpt til tausen.

Frøken Oppstuplassen for sammen og så på henne. – Jo, herr Alvestad var bare så elskverdig å fortelle meg litt om historien til gården.

– Så det var han. Ingrid satte øynene i Edvard. Hun håpet at han forsto at hun var irritert, dette var langt over grensen. Man sto ikke og sludret og lo sammen med tjenestepikene. Folk sladret om slikt, ikke noe av det man gjorde på en gård, var fritatt andres øyne.

– Men nå har jeg arbeid til deg inne, sa Ingrid skarpt til tausen.

Edvard sa ikke noe da han gikk fra dem. Ingrid la merke til de lange blikkene tausen sendte ham. Edvard var fortsatt en attraktiv mann. Trodde tausen at hun hadde noe å tjene på å legge seg etter ham?

– Kom, sa hun bestemt.

Vel inne viste hun tausen til lintøyskapet. – Du kan gå over alt her inne, påse at det ikke finnes skrukker eller annet, men at duker og servietter er klare til bruk. Julen kommer fort nå.

Tausen sa ikke noe. Hun virket tankefull.

– Er det ellers noe du lurer på? spurte Ingrid.

– Ja, veldig mye. Tausen kikket freidig på henne. Ingrid tok seg i å undre over hvordan forholdene hadde vært på godset hvor tausen tidligere tjente. Det virket ikke som om tjenerskapet hadde blitt irettesatt for sin frittalenhet. Tausen tedde seg som om Ingrid og hun var jevnbyrdige.

– Så kom med det, jeg har ikke hele dagen.

 

Ingrid likte ikke å være så skarp, men den nye tausen hadde begynt å ergre henne. Innerst inne visste hun at det hadde sammenheng med Edvard og scenen hun hadde vært vitne til utendørs. Det smertet henne at Edvard hadde ledd slik mot en taus, når han ikke lenger lot henne få opplevde den samme godsiden.

– Hva slags opphav har herr Alvestad? kom det fra tausen.

– Hva behager? Ingrid hadde aldri før opplevd et liknende spørsmål fra en i tjenerskapet, og det sjokkerte henne.

– Jeg mener bare at herr Alvestad ikke ser ut som alle andre her på gården.

– Slike funderinger må du legge vekk en gang for alle. Jeg vet ikke hva dere ble oppmuntret til på ditt forrige arbeidssted, men her på Alvestad spekulerer vi ikke i folks herkomst. Og vi diskuterer slett ikke slektsforhold og familie med vårt tyende. Du har fått en oppgave, jeg foreslår at du tar fatt på den med det samme.

Tausen var blitt rød i kinnene og hadde knyttet den ene hånden.

Til toppen

Bøker i serien