Endelig har tiden kommet for Solfrids fødsel, men den tar en dramatisk vending da det viser seg at det ene barnet ligger feil vei.
Solfrid skrek hest igjen. Ryggen buet seg, og hun grov hendene ned i lakenene. Øynene stirret vettskremt opp i taket. Rebekka holdt om henne. Solfrid var blitt uhyggelig blek. "Æ orka ikkje meir, Rebekka! La mæ bære få dø!" Æ skal prøv å få snudd ongen, sa Esther. Ho har stor nok åpning. "Æ skal" Esthers stemme ble som klippet av, og hun så opp på Rebekka med et blikk som sa alt.
Da Amalie får en gryte med kokende vann over seg i bryggerhuset, mistenker Rebekka at det ikke egentlig var en ulykke.
