Amerika og Gudbrandsdalen, august 1858: Etter en lang og farefull reise slår Elen og følget seg ned i Sun Prairie. Den lille byen er nok ikke så fredelig som de først forestilte seg. Helt uten forvarsel blir Peder arrestert – mistenkt for drap. En epidemi bryter ut i byen, og Elen og Susan havner midt blant de smittede. Igjen får Elen bruk for sine kunnskaper fra livet på Doktorgården.

Han trakk pusten skjelvende, og Elen la hånden på pannen hans. Han var ikke fullt så varm som den første pasienten. Forsiktig trakk Elen skjorten til side. Byller, hadde Susan sagt. Jo, det var byller. Hun kneppet opp skjorten og bet seg i leppen for ikke å stønne, for det var byller overalt. Med ett visste hun hva som var i ferd med å bre seg i byen.

UTDRAG FRA BOKEN:
Kjøkkenkniven kuttet grønnsakene lynraskt mens en liflig duft fylte kjøkkenet. Martha nikket fornøyd. Høsten var den årstiden hun likte aller best. Det ga en god ro å se at krukker, tønner og kammers fyltes. Dessuten lot hun tankene fare når kniven hakket i vei, og det var nok å tenke på. Hun sluttet ikke å undre seg over hvordan hverdagen på Doktorgården var snudd på hodet. Hun tenkte på Elen og barna, og på Amerika. Fremdeles kunne hun knapt fatte at frua hadde reist, og det til ingen nytte, siden doktoren hadde vandret like etter.
– Au, mumlet hun ergerlig da kniven glapp og skar en fure i pekefingeren. Så fikk hun ta en pause. Det nyttet ikke å kutte grønnsaker med blødende finger.
Hun skjenket seg en lunken kaffeskvett og satte seg ved bordet. Hun likte å sitte der og kikke ut av vinduet. Over tunet vandret to av onnefolkene. Til tross for styggværet hadde de fått kornet innomhus, det vil si, det som var igjen av det. Hun sukket. Doktorgården var ikke den eneste gården i dalen som hadde elendige avlinger. Regnværet hadde ødelagt høstingen. Kornet hadde råtnet på rot. Slik var lagnaden, men heldigvis led de ingen nød på Doktorgården, for de hadde forråd nok. Det var nok verre på småbrukene rundt omkring. Med gru tenkte hun på Bergithe og Knut og hvordan de hadde det på Heimsett.
Kaffen var kald, men hun drakk den likevel. Så stille det var i huset. Igjen kjente hun på savnet. Først da Elen og barna var borte, hadde det gått opp for henne hvor stor pris hun hadde satt på dem. Det var hjerteskjærende å tenke på at hun aldri ville få se dem igjen. Hun savnet lyden av barnelatter.
Hun presset kluten mot den blødende fingertuppen. Det var ikke dypt, det ville snart slutte å blø. Med et halvt øye gløttet Martha mot en kvinne som var på vei inn porten, før et stikk av glede fylte henne, og hun spratt opp og fortet seg ut. Hun tenkte at hun burde ha varmet på kaffen likevel, for det var mor Anna som kom gående.

Det knitret i den brennende veden i ovnen. Med hver sin kaffekopp satte de to kvinnene seg ved kjøkkenbordet. Mor Anna så gammel ut, tenkte Martha, men det forundret henne ikke, for hvem hadde ikke sett sliten ut etter alt som den stakkars kvinnen hadde opplevd? Ikke nok med at datteren hadde flyktet, men jammen hadde lensmannen arrestert smeden også, for medvirkning til doktorens død. Det var et Guds under at sorenskriveren hadde grepet inn.
– Så dere har ikke hatt flere vansker med lensmann Skårmo?
Mor Anna ristet på hodet. – Nei, han ga seg omsider, svarte hun med et lite smil.
– Hvordan kan du smile av det?
– Fordi jeg har grått nok over det.
Kokka smilte tamt mot kvinnen på den andre siden av bordet. – Tenk at livet kan snu så fort, sa hun lavt. – Om du vil, kan jeg spørre frøken Hildegard om du kan få flytte tilbake.
– Det er snilt av deg, Martha, men nei takk. Mor Anna trommet fingrene mot bordplaten. – Det er noe jeg må spørre deg om.
Kokka så spørrende på den gamle kvinnen.
– Etterlot hun seg noen adresse?
– Elen?
– Ja.
– Nei.
Det kom et sukk fra Elens mor.
– Jeg visste ingenting om reiseplanen og hadde ikke vett til å spørre etter noe slikt da de reiste, sa Martha.
– Jeg visste om det.
– Gjorde du? Martha sperret opp øynene.
– Ja, hun tilbød meg å bli med.
– Til Amerika?
Mor Anna nikket.
– Men … Martha så undrende på kvinnen. – Hvorfor gjorde du ikke det?
– Jeg vet ikke, hvisket hun og løftet håndbaken og strøk bort en glassklar tåre. – Jeg trodde at det ville holde henne tilbake hvis jeg nektet å reise. Jeg trodde da aldri at hun ville dra uten meg.
Martha skjøv sukkerskåla mot henne. – Jeg har ikke annet å by på, mumlet hun, – men ta deg en sukkerbit.
Hjertet hennes blødde for Elens mor. Hvor gjerne skulle hun ikke hjulpet henne, men hun hadde ingen adresse, hun hadde ingen hjelp å gi.
– Ønsker du å reise etter?
– Nei, men jeg skulle så gjerne ha sendt et brev og fortalt om …
– … at han er død?
– Ja. Anna nikket sakte.
– Det kan jo være at et brev kommer frem selv uten adresse? Elen heter jo det hun heter, og vi vet at hun er i Amerika. Det er da noe.
– Ja, det er da noe. Et glimt av håp for i den gamle før hun igjen fikk sorgtunge øyne. – Hun fryktet ham, vet du, mumlet hun.
Martha la hånden over Annas.
– Jeg skulle aldri ha presset henne til det. Mor Annas stemme skalv. – Ekteskapet ble Elens ulykke, og nå er det også min. Jeg savner henne så, Martha.
Annas ord var så vonde at Martha måtte tørke bort noen tårer.
– Jeg føler med deg, sa hun lavt. – Om det er noe jeg kan hjelpe deg med, så si nå endelig ifra.
Mor Anna trakk pusten dypt. – Det er noe du kan gjøre, sa hun med skjelvende stemme. – Du kan hjelpe meg å skrive det brevet.

En time senere gikk mor Anna fra Doktorgården. I hånden hadde hun et brev som hun skulle gå til kjøpmannen med. Brevet var til Elen Meldal og Sigmund Landa, adresse: Amerika.
Martha fulgte den gamle kvinnen med øynene. Om det fantes rettferdighet, kom brevet frem, men om det fantes rettferdighet så burde Herren hentet Anker Meldal før Amerikabåten gikk, innså hun.
Det smalt i en dør, og det hørtes nynning fra grovkjøkkenet.
– Marja?
Piken stakk hodet frem. – Ja?
– Frøken Hildegard er sint på deg.
– Jeg har ikke gjort noe gæli?
– Ikke?
Marjas uskyldig fjes var svar nok, og Martha sukket dypt.
– I alle fall ikke annet enn å søle te på herr Opsahl, og det var ikke med vilje, kom det nølende.
– Sølte du te på doktoren?
– Ja, men det var frøken Hildegards skyld, for hun ropte så høyt at jeg skvatt.
– Marja! avbrøt kokka og løftet håndflatene avvergende mot ungpiken. – Frøken Hildegard sier at du gjør deg til for doktoren, og slikt kan vi ikke ha det.
– Jeg gjør ikke det.
– Frøken Hildegard sier så.
– Da ljuger hun.
– Marja, kom det bedende. – Kan du ikke bare høre på det jeg sier.
– Men jeg gjør meg ikke til for ham, Martha. Du veit da hvem jeg blunker tel.
– Drengen?
– Ja.
Marja bet seg i leppa og gliste som om hun skjulte noe. Martha gransket ungpikens ansikt.
– Tull det nå ikke til for deg, sa hun oppgitt og viftet Marja tilbake til grovkjøkkenet der det var arbeid som ventet.