Aila stirret på Cecil, som lå urørlig på gulvet. En lammende stillhet la seg over stuen, før et skrik brøt den illevarslende stillheten.
– Cecil! skrek Davina og løp bort til ham. Hun sank på kne og la øret inntil brystet hans.
– Lever han? sa Charles og gikk bort til moren.
Davina så opp på ham og nikket.
– Jeg kan høre hjerteslag. Stemmen var hes. Øynene redde. Hun vendte ansiktet mot William og Aila. – For Guds skyld, ikke bare stå der, hent doktoren. Hvis han dør ... Stemmen brast, og nå ble øynene blanke av tårer. – Han må ikke dø, hikstet hun.
William, som hadde stått lamslått ved siden av Aila, rykket til av den skarpe stemmen.
– Jeg skal hente doktoren, sa han hest, før han gikk bort og bøyde seg over faren. – Hold ut, far, jeg er snart tilbake. Han rettet seg opp igjen og snudde seg mot Aila. – Pass godt på ham, sa han. Deretter gikk han raskt ut av stuen.
Aila stirret engstelig på svigerfaren. Han var urovekkende blek, men hun kunne se at han pustet. Brystet hevet og senket seg i en jevn, rolig rytme.
– Jeg er så lei meg, sa hun til Davina. Hun gikk bort til henne og la hånden på skulderen hennes.
– Det vet jeg at du er, sa Davina lavt, så snudde hun seg mot Cecil og strøk ham over kinnet. – Ikke gå fra meg, elskede, jeg trenger deg. Hun begynte å gråte sårt.
Aila trakk hånden til seg.
Charles gikk bort og dro Davina varsomt opp.
– Kom og sett deg, sa han rolig og la armen om henne.
Davina la hodet mot skulderen hans mens han leide henne bort til sofaen. Deretter skjenket han et glass konjakk til henne.
– Drikk dette, det gjør deg roligere.
Davina tok imot glasset og svelget. Hun ble sittende og se på Cecil mens hun knuget krystallglasset mellom hendene. Leppene beveget seg, men det kom bare et sårt hulk før hun satte det fra seg og skjulte ansiktet i hendene.

Til toppen