Vilja kjente tårene svi og sløre blikket da vognen med Lea kjørte langsomt bortover veien og forsvant ut av syne. Simone la hånden på armen hennes og snudde henne mot seg.
– Hva dreier dette seg om? sa hun alvorlig.
Vilja frøs og skalv, men kulden kom innenfra. Hun la armene om seg, blunket og møtte blikket til Simone.
– La oss gå inn, sa hun.
Simone nikket. Idet hun tok et steg frem, kastet Vilja et blikk mot vinduet. Direktørfruen var ikke lenger å se. Hva tenkte hun om det som hadde hendt? Hadde hun visst at Lea ville bli hentet?
Vilja ristet på hodet. Selv om hun hadde fryktet dette, hadde hun håpet at lensmannen lot Lea få bli. Hva hadde endret seg? Nye opplysninger, hadde han sagt. Vilja var ikke i tvil om at de to kvinnene hun hadde truffet da hun var på vei hjem kvelden før, hadde noe med dette å gjøre.
Det var lunt og varmt og luktet jul inne på kjøkkenet, men nå lå det en dyster stemning over det. De satte seg rundt kjøkkenbordet, og en stund var det ingen som sa noe.
– Hvorfor tok lensmannen Lea? sa Helga og brøt den tunge stillheten. – Har hun gjort noe galt?
Vilja ristet på hodet og så på Helga.
– Lea har ikke gjort noe galt, men du har vel hørt alle ryktene som har svirret om henne?
– Det har jeg, men man kan vel ikke arrestere noen på grunn av slarv?
– Lensmannen sa at han hadde nye opplysninger, men han ville ikke fortelle meg hva de besto av.

Til toppen