Fritz så ut av vognvinduet. «Er det den gården der, må jeg innrømme at du er svært heldig. Se selv,» sa han og flyttet seg fra vinduet.
Bergliot lente seg ut og fikk øye på en lang bjørkeallé som ledet opp til et stort, hvitt hus og en stor, rød låve litt lenger oppe på en høyde.
«Det kan umulig være riktig,» sa hun mens hun kjente at hjertet banket som besatt, for var det den gården, kom hun til å bo der. Det fantes ikke tvil. Men de måtte forhøre seg, for det var en del gårder rundt her. Det hadde hun sett da de tok av fra kjerreveien og forbi sjøen og videre mot ett jordbrukslandskap.
«Det er nok mange gårder som heter det samme her,» sa hun. «Vi er jo på Bygdøy, og det kan være at vi har trillet forbi den gården som Tora eide.»
«Ja, det er fullt mulig, men jeg liker å tenke på at det er her. Det er en følelse for jeg mener å minnes at hun snakket om gården som var så stor og praktfull, at foreldene hennes drev den med stødig hånd og at familienavnet var vel ansett i området. De hadde mange dyr, og hun elsket å ri. Hun var stadig ute i naturen og red.»
«Ja, overskrevs, fordi hun hatet å sitte i damesal. Det vet jeg i hvert fall. Noe har hun fortalt meg, men hun rakk vel ikke alt før hun sovnet inn.»
Han humret. «Ja, hun var ganske vill og egenrådig som ung kvinne. Hun gikk sine egne veier, men fikk stort ansvar da foreldrene var på reise og aldri kom tilbake. Skipet de var på som skulle til Danmark, sank da de kom utfor en storm som tok med seg det store skipet til bunns. Ingen har funnet skipet den dag i dag.»
«Hva er det du sier? Så grusomt. Men hadde hun ingen søsken?»
«Nei, det var bare Tora. Hun giftet seg med en fremadstormende forretningsmann og de fikk en sønn. Hun hadde en sønnesønn som het Ludvig Solberg. Ham ble det ikke noe orden på. Han ble en stor skuffelse for henne. Det er bra du ikke har hørt noe fra ham.»
«Han fikk sin arv, og etter det ble han borte.»
«Det var enda godt, for han kom bare for å loppe henne for penger og verdier. Ektemannen hennes døde for mange år siden, så hun levde alene lenge, men hun valgte det selv. Hun sa ofte at hun hadde elsket én gang og at det ikke fantes plass til flere i hjertet hennes.»
«Jeg tror ikke Tora var så lykkelig på slutten, men hun virket stort sett fornøyd, men hun var ensom til tross for tjenestefolket hun hadde rundt seg, men hvorfor ble hun ikke boende her om dette er den gården?»
«Det vet jeg ikke, men hun fikk vel smaken på det gode liv i Christiania.»
«Ja, det kan jo være. Hun var så alminnelig og snill og god. Jeg ble svært glad i henne.»
Vognen stanset, og Edgar åpnet vogndøren. Han gikk ut og rakte henne hånden til hjelp.
Hun så seg rundt. De sto på et stort tun med en fontene sentralt plassert. Den var formet som en havfrue det kom vann ut av munnen på. Vannet rant ned i et marmorbasseng. Kritthvite gjerder omkranset tunet. Hovedhuset måtte ha mange værelser, for det var så stort at hun nesten ikke hadde ord. Og så var det låven og stabburet. I havnehagen løp flotte hester rundt ... Alt var så vakkert at hun nesten mistet pusten. De måtte ha kommet til feil gård. Alt dette kunne ikke være hennes.

Til toppen