Benjamin skalv så på hånden at det var så vidt han klarte å holde fast i kikkerten. Hjertet hamret under den tykke ullgenseren han hadde fått av Evelina til jul. Det føltes som om stripene på den fargerike lua der ute på isen blinket og lyste mot ham – som lysene på et fyrtårn som varslet fare. Grønt, rødt, gult, lilla ...
– Julie! Han ropte navnet hennes så høyt han kunne, vel vitende om at stemmen neppe bar over isen på den lange avstanden mellom dem.
Da han endelig kom såpass til sans og samling at han skjønte han måtte gjøre noe, hadde han ingen anelse om hvor lang tid det hadde gått. Noen sekunder ... minutter ... eller mer enn det.
Han handlet brått og på instinkt da han hengte kikkertremmen om halsen og hoppet ut av bilen. Hva mer han foretok seg, husket han ikke da han tenkte tilbake på det senere, men det var som om han våknet opp midt i en vond drøm da han befant seg ute på fjordisen, utstyrt med et sterkt tau og en stige han hadde liggende blant alt annet skrot som han aldri fikk seg til å rydde opp i bak i bilen.
Flere steder så han at det fløt overflatevann på isen, men foreløpig hadde han fast is under føttene. Han var godt kjent med forholdene ute på fjorden. Etter å ha drevet isfiske der ute hver vinter i flere år, visste han hvor strømmen i fjorden gjorde isen svakest. Han visste at den ble svakere jo nærmere han kom strømbeltet. Der de to – mannen og barnet – befant seg.
Med tauet hengende om halsen og stigen slepende etter seg, løftet han med jevne mellomrom kikkerten opp til øynene for å følge med på de to ute i råken. Nå hadde mannen også gått gjennom isen. Han kunne se hvordan han kavet for å holde fast i iskanten. Men hvor var Julie?
Igjen ble han overfalt av denne lammende redselen han hadde kjent fylle hele kroppen da han forsto at det var Julie han så der ute. Ikke fordi det ikke ville vært alvorlig nok uansett hvem som lå der og bakset, men Julie ... Lille, yndige Julie ... Han tenkte på Johanna. Hun måtte ikke miste barnet sitt. Hun måtte ikke miste Julie!
Men der! Der så han de friske fargene på lua igjen. Det var tydelig at mannen som var sammen med henne slet for å holde henne oppe, samtidig som han prøvde å komme seg opp på isen. Men kanten brast under vekten av ham og barnet, det så ut som han kjempet en håpløs kamp i det iskalde vannet.
Benjamin måtte legge bånd på seg for ikke å legge på sprang. Han stolte ikke på at isen ville holde under ham dersom han begynte å løpe. For sikkerhets skyld la han seg ned på magen, slik at han fikk fordelt vekten jevnt, og skjøv stigen foran seg.
Mannen ute i råken hadde fått øye på ham. Nå vinket han febrilsk med den ene armen mens han prøvde å holde Julies hode over vann. Benjamin kunne se at det ikke var noen enkel oppgave. Barnet var livredd og slo og kavet rundt seg så isvannet sprutet rundt henne.
Benjamin ropte navnet hennes i håp om at hun ville roe seg dersom hun kjente igjen stemmen hans og skjønte at det var han som var på vei ut til dem. Men kampen mot isen og dypet under dem fortsatte.
Benjamin skjøv stigen foran seg mens han ba til den guden han ikke hadde søkt så mye trøst hos som barn, den gang troen på Ham nærmest ble tvunget på ham. Det var mange situasjoner i livet – etter årene på prestegården – at han likevel hadde vendt seg mot Vårherre i bønn når han hadde sett døden vente på ham. Nå var det ikke først og fremst hans egen død han ba om å få slippe unna. Nå gjaldt det lille Julie.
– Kjære Gud, hold dem oppe! ba han høyt. – Gi dem styrke ... La dem holde ut ... La meg komme frem i tide!

Til toppen