«Jeg må snakke med deg om noe som er viktig for meg, Olav. Jeg har ikke sagt noe før, men jeg har lenge ønsket å flytte fra leiligheten ...»
«Hva?» Øynene hans ble smale.
«Du hørte hva jeg sa. Jeg har savnet alt der hjemme. Jeg syntes det var fint å bo her lenge, men etter hvert som tiden har gått, handler alt om pensjonatet, ikke om oss. Vårt liv som familie. Josaksgården står tom. Det er mulig for oss å flytte dit. Jeg savner å gå ut på mitt eget tun og ...»
Han virket aldeles forferdet. «Men vi kan ikke flytte herfra. Jeg driver jo pensjonatet. Vi må dessverre bo her. Dette er vår leilighet, her har vi våre drømmer og våre barn.» Han tok en slurk av drammen.
Hun var ikke redd for å se rett på ham. Nei, ikke nå, for det gikk opp for henne at for ham kom pensjonatet i første rekke. Familien kom i andre rekke, og det likte hun ikke å tenke på, selv om hun var stolt av det han hadde fått til. «Så du klarer ikke å se for deg et liv på en gård?»
Han sukket. «Jeg kan ikke drive pensjonatet og bo på en gård. Det blir så mye arbeid at jeg kommer til å stupe. Det er tross alt lettere å bo her om det skulle oppstå noe, og jeg ser det som mitt kall å vise meg for gjestene. Alt dette vet du, Marna. Så hvorfor begynner du med dette nå?»
«Jeg har tenkt på dette lenge, men ikke sagt noe om det. Det blir så fint for barna å vokse opp der. Jeg har selv vokst opp på Josaksgården. Det er så fritt og fint. Vi kan ha dyr. Ikke mange, men noen få så ungene kan føle at de har noe å gå til. Se til og passe på når de blir større.»
«For en dum idé,» sa han og nå var han sint. «Jeg flytter aldri herfra. Er det Marina som har mast på deg?»
«Nei, det er det aldeles ikke. Jeg nevnte det for henne i dag. Hun sa at bestyreren har drevet jorden på gården. Ja, det er vel noen andre arbeidere der også som er innom, for alt jeg vet, men Marina sa at vi kunne bo der om vi ønsket det.»
«Det er ikke vår gård. Du sa fra deg retten til gården for lenge siden.»
«Ja, jeg vet det, men Marina valgte å flytte til Karolius’ gård.»
«Det var riktig av henne å flytte til sin mann, skal jeg si deg, for det er slik det skal være. Barna mine skal bo her. Du skal bo her. Jeg skal bo her. Noe annet kommer ikke på tale.»
Marna hisset seg opp, hun også. Olav kunne være vrang, men nå var han verre enn noensinne. Når hun tenkte seg om, hadde hun aldri sett ham så ilsken før.
«Da tar jeg med meg barna og flytter til Josaksgården, så får du drive pensjonatet ditt. Jeg spurte deg pent, men pensjonatet betyr visst mer for deg enn vi gjør,» slynget hun ut, men det bet ikke på ham.
«Du kan flytte til Josaksgården om du vil det, men jeg er sikker på at du kommer tilbake etter en liten stund. Jeg kjenner deg. Du kommer til å kjede vettet av deg.»
«Da tar du fullstendig feil! Jeg kjedet meg aldri der da jeg vokste opp. Det er alltid folk her. Uansett hvor jeg går, er det gjester der ute. Vi har leiligheten, men det er ofte folk her også. Jeg har gått trøtt av de fornemme kvinnene som ser ned på folk. På de pene herremennene som så vidt smiler, for de er redd for å miste ansikt. Nei, jeg vil ikke mer.»
Olav drakk opp drammen og skjenket seg mer. Hele tiden så han på henne. «Så du vil altså dette helt sikkert?»
«Ja, det vil jeg. Når jeg ser hvordan det er her. Jeg visste at det var noe jeg savnet i livet mitt, og jeg fant ut at det var naturen, gården og friheten. Å kunne gå ut om morgenen og sette meg på trammen med en kaffekopp og se utover tunet og de store skogene. Ri en tur når jeg ønsket ...»
«Det er ikke slik lenger, Marna, og det blir aldri slik igjen. Du er voksen nå.»
«Ja, visst er jeg voksen. Jeg har født to barn og bærer på enda ett. De skal vokse opp som meg. Du får gjøre som du vil.»

Til toppen