Vilja hadde ingen anelse om hvor lenge hun hadde vært alene med smertene og redselen. Tiden det tok før barnet gled ut av kroppen føltes uendelig, som om tid og rom opphørte å eksistere. Hun lå med lukkede øyne og pustet rolig da et spinkelt, sårt skrik brøt stillheten. Hun åpnet øynene og tvang seg opp på albuene. En liten og blodig bylt lå mellom bena hennes og fektet med de små nevene.
Hun satte seg opp og strakte armene mot barnet, løftet det opp og la det inntil brystet. Det var en gutt. Den myke kroppen var sterk, glatt og varm. Hun klemte sønnen inntil seg og la hodet på puten mens tårene rant nedover kinnene hennes. Smerten nedentil forsvant gradvis, og samtidig kjentes kroppen underlig tom.
Så ble hun fylt av en ukjent styrke, den var så sterk at hun et øyeblikk hev etter pusten. Hun fikk en fornemmelse av at hun ikke var alene, men da hun kikket rundt seg, var det ingen å se. Kanskje hadde det bare vært noe hun innbilte seg, følelsen av at noen hadde stått ved siden av henne og hjulpet barnet til verden?
Vilja måtte smile av seg selv. Hun hadde klart å hjelpe sønnen sin til verden, fylt av krefter hun ikke ante at hun eide. Det var bare henne og den lille gutten nå. Barnet levde og åndet. Han var fullkommen på alle vis. Vilja svelget. Johan hadde gått fra henne. Det hun hadde fryktet, hadde skjedd. Han hadde latt henne være igjen med smerten og skammen. Hvorfor hadde hun ikke sagt alt som det var før de giftet seg?
Det nyttet ikke å tenke på det nå, det var uansett for sent.
Vilja kikket ned på gutten, som lå stille i armene hennes mens han så seg rundt. De store øynene flakket hit og dit, og nevene lå knyttet sammen på teppet. Hodet var dekket av mykt, blondt hår, og ansiktet var rynkete. Hun smilte gjennom tårene da hun tok hånden hans og ga den en myk klem.
– Jeg elsker deg, Aron, hvisket hun. – Jeg skal aldri la deg være alene. Vi to skal klare oss, det lover jeg.

Til toppen