Alene mot overmakten (Heftet)

Serie: Flammedans 91

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Flammedans
Serienummer: 91
ISBN/EAN: 9788202575625
Kategori: Romanserier
Omtale Alene mot overmakten

Anna og Atle har gitt seg i lag med Kallefølget og Finnskogfølget. De drar til Røros i håp om å finne Marielles sankedatter, Gudrun. En kveld de slår leir, dukker lensmannen opp.

" Jeg vil ikke ha tatere liggende her. Pakk sakene deres!"

"Vi er slitne og skal bare ligge her en natt," svarte Atle.

"Om dere ikke drar, vil vi jage dere med makt, og hestene kan dere se langt etter."

"Vi er fredelige folk og vil ikke ha bråk," brøt lederen for Finnskogfølget inn.

"Vi bryr oss ikke om annet enn at dere er tatere," ropte lensmannen. "Forsvinn, ellers vil dere få mer å gråte for enn noen bortkomne fantunger."

Til toppen

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

Heikki hadde fylt badestampen. Nå holdt han på å kle av seg, og han gledet seg til å kunne senke seg ned i det varme vannet.

Rosalind hadde tilbudt seg å hjelpe, men han hadde takket nei og hadde heller fått en av drengene til å bære bøttene sammen med seg. Det var ikke lite vann som måtte til, men nå var stampen full nok til han kunne få seg et skikkelig bad. Han la klærne fra seg på en stol og klatret oppi. Med et sukk lente han seg bakover. Han hadde følt seg skitten lenge, og hadde flere ganger tenkt at han skulle gå til bryggerhuset og ta seg et bad, men det hadde tatt flere uker innen han fikk somlet seg til å gjøre det.

Han skulle ønske at Nora hadde vært der i stampen med ham. Da hun levde, hadde det hendt flere ganger at de badet sammen. De hadde hatt elskov også, i det dampende varme vannet de selv hadde båret inn og varmet i bryggerkjelen.

Munnen hans formet seg til et smil ved de gode minnene, men så kom alvoret tilbake. Han måtte slutte å drømme. Sannheten var at han ikke ville få se Nora igjen. Langt mindre ville han kjenne den varme kroppen hennes mot sin. Hun var død. Død og begravet.

Nå var det Gud som gjaldt, tenkte han og husket dåpen, som han hadde kommet seg gjennom uten altfor store påkjenninger. Det hadde faktisk gått lettere enn han hadde trodd da han dro hjemmefra den søndagen.

Han kunne ha gitt seg med å lese i Bibelen etter det, men hadde ikke klart å la være. Det var en slags trøst i alt som sto der, og han trakk sammenligninger til både det ene og andre. En god egenskap, hadde Rosalind sagt.

Han syntes at hushjelpen ble mer og mer som et familiemedlem, og han likte å være sammen med henne. Hun var både vakker og klok. Nesten for god til å være sann, tenkte han nå, og mintes hvordan Anna hadde hatt imot henne.

Heikki skvatt idet døren plutselig ble åpnet. Da han fikk øye på Rosalind, ble han roligere. Han hadde hatt planer om å ta med seg rene klær, men hun hadde protestert og sagt at hun ville stryke skjorten hans. Og nå sto hun der med armene fulle.

"Du kan legge klærne på benken," sa han og smilte til henne.

Hun smilte tilbake. Et smil som gjorde ham varm om hjertet.

Om alle hadde vært som Rosalind, ville det ikke ha vært krig i verden, tenkte han, og fulgte henne med øynene.

Rosalind la klærne pent fra seg. Øverst lå den nystrøkne skjorten, som han pleide å bruke i kirken.

Hushjelpen var nøye med sine egne klær også. Selv om hun hele uken gikk i en enkel sort kjole, var den alltid ren og glattstrøket. Det lyse håret var oppsatt i en stor topp, som beveget seg når hun gikk. Selv om han ikke burde legge merke til slikt, hadde han registrert at hun hadde en flott byste. Den formelig struttet innenfor kjolebrystet.

Han hadde regnet med at hun ville gå ut igjen, men nå kom hun gående mot badestampen. "Det gjør nok godt med et bad," sa hun blidt.

"Ja, det er ikke fritt. Vannet blir nok svart innen jeg er ferdig."

Hun lo lavt og klukkende, slik hun noen ganger gjorde. Rosalind hadde en smittende latter, og hun var flink til å spre glede rundt seg. I hvert fall gjorde hun ham glad, tenkte han og sank enda litt lenger ned i vannet.

Rosalind kom helt bort til stampen og satte seg på stolen ved siden av. "Du og Nora badet nok sammen," sa hun, som om hun hadde lyttet til tankene han hadde for et øyeblikk siden.

"Nora likte å bade," svarte han unnvikende.

"Det er fint å være to."

Han nikket. Hvor ville hun med samtalen?

En lang, slank pekefinger smøg seg gjennom vannflaten. "Savner ikke du å være sammen med en kvinne, Heikki?"

Til toppen

Bøker i serien