– Er du slita? Johannes rørte lett ved hånden hennes.

            – Ja, e er vel det, svarte Oda lavt. – Det vert ofte slik når ein har vore spent så lenge. Når det heile er over, kjenner e kor mykje det har kosta meg og kor sliten e har vore. Du har det vel likedan, veit e?

            – Ja, e føler meg temmeleg utkjørt, nikket han og dro en hånd gjennom de uryddige krøllene. – Men det vart ein suksess! Vi var god i kveld, Oda. Kjøle god!

            Oda måtte smile. Hun kikket fort på ham. En mørk lokk hang frem i pannen hans, og de mørke øynene lyste.

            – Ja, vi var vel det, sa hun. – E føler allveg at det er din fortjeneste når vi er god. At du gjer meg god fordi du er så god sjølv. Det er når vi opptrer i lag, at vi er best. Men e òg er heilt utsleten no. Nesten tom, la hun til.

            Det ble stille en stund. Drosjen kjørte ut av bykjernen og oppover mot Kjelsås. Det grå slapset i bygatene gikk over i hvit snø.

 

Oda hadde ikke trodd at hun noen gang kunne føle noe for en mann. Hun hadde alltid foraktet seg selv for at hun hadde latt seg manipulere av Wilhelm Steiner etter festen på tyskerhuset. Hun hadde følt seg beruset av all oppmerksomheten, både fra ham og mange andre, og ikke minst av at en voksen og så utrolig kjekk mann bare hadde hatt øyne for henne. Han hadde snakket henne trill rundt med flotte komplimenter og gjort henne vek i knærne med sitt blendende smil.

Og hun hadde likt det – hun hadde måttet innrømme det for seg selv i ettertid. Hun hadde vært ung, naiv og uerfaren, og hadde forvekslet barnslig forfengelighet og beundring med ekte følelser. Hun hadde trodd at hun følte noe alvorlig for herr Steiner; at hun var forelsket i ham – mens hun egentlig bare hadde vært forelsket i følelsen av å føle seg omsvermet, vakker og «voksen».

Det som skjedde den mandagen på tyskerhuset hadde ikke vært en ren voldtekt. Hun hadde til og med fått hjertebank av tilnærmingene hans – til å begynne med. Det hadde hun også måttet ta inn over seg i ettertid, og det hadde martret henne og plaget henne. Hun hadde ikke ropt om hjelp, hadde ikke skreket opp. Hun hadde forsøkt å si nei, mente hun å huske, men da var det for sent. Hun hadde følt seg syk av skam allerede da hun kom ut fra tyskerhuset, hadde følt seg skitten og brukt – uten verdi og uten selvrespekt. Det herr Steiner hadde utsatt henne for, hadde vært et overgrep, og det hadde nesten tilintetgjort henne. Ødelagt følelseslivet hennes.

Men det hun følte for Johannes var noe helt annet. Det fylte henne med glede, trygghet og sitrende fryd – og noe mer, noe som rislet gjennom henne som en yr vårbekk. Noe som fikk ukjente strenger inni henne til å dirre og synge. Hun hadde aldri følt noe slikt før. Det skremte henne, for følelsene maktstjal henne på et vis. Gjorde henne var, varm, myk – og farlig forsvarsløs.

Hun måtte ikke miste kontrollen, tenkte hun og knuget hendene i hverandre. Aldri mer!

 

Moskus tok imot dem i hagen, lykkelig viftende med den store halen. Inne duftet det av nykokt kaffe. Svein hadde dekket på kjøkkenbordet med brød og godt pålegg.

            – Vi tenkte dere trengte litt skikkelig aftensmat, sa han. – Det er vel ikke mye dere har fått i dere før i dag. Og gratulerer begge to. Dere var makeløse!

            – Kor er Birgit? spurte Oda, bekymret med ett.

            – Hun har tatt en liten strekk på sofaen, men det er ingen fare, svarte Svein. – Alt gikk bra, men vi måtte komme oss hjem.

            I det samme kom Birgit ut på kjøkkenet. Hun slo armene om Oda. – Det var en opplevelse jeg ikke ville gått glipp av for alt i verden, strålte hun. – Vi er så stolte av dere!

            – Er det bra med deg, Birgit? Oda så på det blussende ansiktet hennes, og la merke til at hun gikk på strømpelesten. Anklene til Birgit var hovne, så hun, og ble bekymret. Hun hadde fått med seg at det ikke var noe godt tegn.

            – Alt er vel, svarte Birgit. – Men det er klart jeg kjenner det i ryggen når jeg sitter så lenge. Stolene i den salen er ikke akkurat av de beste å sitte på. Men nå skal vi ha et bedre måltid, det kan dere trenge. Vi også, for den saks skyld, la hun til og kikket smilende på Svein.

            – Det var vel ikkje meninga at e skulle vara med hit i kveld, begynte Johannes, – men herr Due sa at di hadde sagt at vi ...

            – Så klart du skulle være med! svarte Birgit. – Du får låne en pyjamas av Svein, og så ligger du over til i morgen. Dere skal vel øve i morgen også?

            – Ja, utpå eftan, svarte Johannes. – Neste konsert er lille julaften, men så har vi fri nokre dager.

            – Og da blir du med hit etter konserten lille julaften, sa Birgit. – Nå skal vi feire en hyggelig jul sammen, vi fire.

            Oda kikket fort på Birgit. – Har di hørt frå Fredrik?

            – Ja, han ringte etter vi kom hjem i kveld, strålte hun. Og pakke er på vei, han håpet at vi ville få den før julaften. Jeg skulle hilse så mye.

            – Har han det bra?

            – Ja, det hørtes slik ut, smilte Birgit. – Han trives på college, og han har møtt en søt pike og er opp over ørene forelsket. Han er buden til å feire jul sammen med familien hennes, fortalte han.

            – Ja, og han må ha skutt gullfuglen, smilte Svein. – Hun er visst rikmannsdatter, denne kjæresten. De skulle feire jul på Hawaii, av alle steder!

            – Hawaii? Oda måpte. – Er ikke det bare slikt som skjer på film?

            – Tydeligvis ikke, sa Svein. – Vi trenger i alle fall ikke tenke på at han sitter alene på studenthybelen i julen og lengter hjem. Fredrik er havnet midt i smørøyet – så lenge det varer, la han litt tørt til.

            – Det kan vel vare selv om hun kommer fra en velstående familie, skjøt Birgit inn. – Det finnes bra rikfolk også, Svein.

            – Ja, selvsagt! Svein la en arm rundt henne. – Jeg mente ikke noe galt, og selvfølgelig håper jeg også at det varer, og at han har møtt den rette. Jeg ønsker også alt godt for Fredrik, det vet du da.

            Birgit smilte til ham og ga armen hans en klem.

            – Så Fredriks rom er gjort i stand til deg, Johannes, sa hun. – Der kan du være i natt, og også i julen. Vi har plass nok, og vi synes bare det er hyggelig å ha deg her.

            De satte seg rundt bordet, der julepålegget var satt frem. Det var hardkokte egg, sylte, sild og mye annet godt.

            – Moren din ringte, Oda, kom Birgit på. – De var selvsagt spent på konserten. Jeg skulle hilse så mye, og lovet at du ville ringe tilbake i morgen formiddag.

            Det stakk litt i Oda da hun kom på dem hjemme. Hun hadde vært så opptatt av konserten, og av seg og sitt, at hun rent hadde glemt dem. Men de var mange, og de hadde det bra – det hadde moren bedyret sist de snakket sammen. Faren var frisk igjen, og moren hadde vært lik seg; glad og opprømt.

            – Ja, klart e skal ringe hæm i morgo, sa hun.

            Det var ikke så mye hun fikk i seg av all den gode maten. Men Johannes spiste for dem begge, tenkte hun, da han tok sin fjerde brødskive. Hun var så sliten, og hun lengtet etter sengen – etter å legge seg og tenke gjennom den storslagne kvelden i ro og fred.

            Svein og Birgit spurte hva som hadde hendt etter at de hadde gått av scenen. Oda fortalte om alt oppstyret og all viraken, men verken hun eller Johannes nevnte noe om Johanne.

            – God natt da, Johannes, sa Oda da de kom opp i annen etasje, og Johannes sto der med den stripete pyjamasen til Svein i armene. – E håper du får sova.

            – E rekner no med det, smilte han. – men det tek litt tid å roe seg ned etter ein slik kveld.

            – Slik har e det òg, svarte Oda.

            Han tok om henne og klemte henne. Silkehåret hans kilte henne på kinnet.

            – God natt, sa han lavt inn i øret hennes. – E kjem til å drømme om deg. Og e må husk å takke Gud for at det ikkje er e som er far til Johannes unge. Herregud, stønnet han lavt. – Det var litt av eit sjokk da ho brått sto der!

Oda kjente hun ble rød. Hun trakk seg litt unna. – Du får drøm godt, uansett ka du drømmer om, sa hun lett.

            – Takk, du òg. Han kremtet. – Oda … var du forelska i Fredrik?

            Spørsmålet kom brått på henne, og rødmen flammet over ansiktet hennes.             – Nei, det var e ikkje, svarte hun. – Korleis kom du på det?

            – E berre lurte.

            Da han var på vei inn på Fredriks rom, stoppet han og kikket bort på henne. – Så nære deg har e alder sove før, sa han.

            – Tullbukk! svarte Oda. Men hjertet hennes hoppet over et slag.

Til toppen