Den fremmede (Heftet)

Serie: Snøklokker 1

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2023
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Snøklokker
Serienummer: 1
ISBN/EAN: 9788202778156
Kategori: Romanserier
Omtale Den fremmede

Den fremmede er første bok i Snøklokker, en serie om to unge kvinner som trosser motbør i søken etter lykke og mening i livet.

Fjærland i Sogn, 1898: Vida bor sammen med familien på den lille gården Uri. Denne sommeren skjer to ting som endrer Vidas verden. Først får de spennende besøk av slektninger fra England. Deretter dukker det opp en person fra fortiden som truer med å ødelegge alt hva Vida har kjært.

Vida forsto ingenting av det som skjedde. Hun kastet et blikk på Bård, men han ville ikke se på henne.

«Jeg lovet deg også å bryte løftet om det skulle bli nødvendig,» svarte Jardar. «At jeg skulle komme tilbake om ting endret seg.»

«Og hva har endret seg?» Farens stemme sviktet.

Vida så at Jardar knep leppene sammen, og at det mørke blikket sveipet over Signe og Arnfinns familie. «Du vet hvorfor jeg er her, Arnfinn.»

Til toppen

Andre utgaver

Den fremmede
Bokmål Ebok 2022

Flere bøker av Torill Karina Børnes:

Utdrag

«Jeg sa at hun ikke skulle gå uti.» Turids lillebror, Edgar, så skyldbetynget på Vida. Øynene hans var store og skremte. Ninni og Edgar var som erteris. De fant på mye rart, og denne gangen var tydeligvis ikke noe unntak.

Det tok ikke lang tid for Vida å få øye på lillesøsteren.

Ninni bakset desperat i den kalde sjøen for å holde hodet over vannet. Lillesøsteren svømte som en hund. Hun hadde ikke tålmodighet nok til å lære seg ordentlige svømmetak. Selv fra land kunne Vida se skrekken i øynene hennes. Ninni fikk øye på henne og ropte skingrende. Vida nølte ikke, men skrelte av seg bluse og skjørt og stupte uti. Elvene fra breene munnet ut lenger inne, og en stri strøm førte med seg iskaldt brevann. Den svette, solvarme kroppen hennes fikk sjokk. Det var så kaldt! Med lange svømmetak kom hun seg raskt frem til søsteren. «Hold om meg,» peste Vida og pekte mot skuldrene sine. Ninni klamret seg til henne mens hun hikstet av skrekk.

«Så, så, ta det med ro, Ninni,» trøstet Vida. «Dette går helt fint. Nå holder du godt om meg så jeg kan svømme oss inn til land.»

«T-t-takk, Vida,» hikstet den lille og presset seg inntil henne. «Jeg mente det ikke.»

Vida tenkte sitt om det da sjøen skvulpet mot ansiktet og hun gulpet i seg salt og beskt sjøvann så hun følte for å brekke seg. Hun hikstet av kulde og anstrengelse da hun kravlet opp i fjæresteinene på alle fire, så søsteren kunne komme seg i land. Sakte skjøv hun seg opp, dryppende våt og skjelvende, og strøk håret bort fra ansiktet så hun kunne se.

Goodness me!

Utbruddet kom fra en eldre dame oppe på veien. Det forferdete blikket under den fjonge hatten var rettet mot Vida.

Hun stivnet. På veien over henne sto det nå en ansamling av forskrekkete mennesker med lange halser. Det summet av gisp, latter og mumling.

En ung herre løsrev seg fra tilskuerne og styrtet ned til henne. Han holdt en jakke, som han hastig la over skuldrene hennes. Vida oppfattet ikke straks hva han sa til henne, men det var noe forunderlig kjent med ham. Han var høy og kraftig, håret var brunt med tykt fall. Et rødt arr gikk som en stripe nedover det venstre kinnet hans, fra tinning til hake.

«Are you all right?» spurte han med et inngående blikk på henne.

Det var noe med øynene hans. Og da, i et svimmelt øyeblikk, mintes hun en annen gang hun hadde sett slike øyne, og det forferdelige hun hadde gjort da.

«Miss?»

Vida snappet etter været. «Ja!» hikstet hun. «Det går bra med meg, takk.»

«Vida!» lød farens mørke stemme. «Hva har skjedd?»

Faren sto ved siden av Signe, som klemte Ninni tett inntil seg og trøstet den hulkende jentungen. Han var uvanlig rød over skjortesnippen. Blikket han ga henne, var urovekkende.

Hjertet sank i Vidas bryst. «Ninni kom for langt ut, far,» sa hun og pekte mot sjøen. «Hun var i ferd med å drukne.»

«Svømte De ut for å redde henne?» spurte den unge engelske herren på et gebrokkent norsk.

«Ja, selvsagt,» svarte Vida, overrasket over at han kunne stille spørsmålet, og over at han snakket språket hennes.

En vakker dame med en stram holdning steg frem. Den elegante, grønne drakten gjenspeilte seg i et par skarpe, grønne øyne. «Trevor, la den unge frøkenen være. Hun trenger å komme seg hjem for å få på seg tørre klær, og for å hvile etter bragden med å redde sin søster.»

En ung dame med en parasoll, kledd i en lys kjole overstrødd med blomsterbroderier, stilte seg ved siden av den grønnkledde damen. Hun hvisket noe i damens øre. Damen hevet et øyebryn og svarte så Vida kunne høre:

«Dette er Arnfinns datter, hun jeg fortalte deg om.»

Den unge damen gjorde store øyne, før hun smilte til Vida og ville hilse på henne, men den grønnkledde damen la hånden på armen hennes og ristet på hodet. «La oss foreta presentasjonene senere. Dette er ingen god anledning. Er du ikke enig, kjære Arnfinn?» Hun ventet ikke på at han skulle svare, men fortsatte: «Jeg ser at det går bra med din lille datter, men hun trenger også straks å komme seg hjem. Du får ta med deg din familie, så tar jeg med meg min. Jeg er meget trett etter reisen og må hvile. Adjø.» Hun smilte vennlig til Arnfinn, før hun vinket på den unge herren og dro den unge damen med seg.

Til toppen

Bøker i serien