Den siste vilje (Heftet)

Serie: Lokketoner 4

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Lokketoner
Serienummer: 4
ISBN/EAN: 9788202401924
Kategori: Romanserier
Omtale Den siste vilje
​Synnøve lengter etter Bent, som er i musikerlære i Trondhjem. Men skjebnen griper inn, og en dag sitter hun i sleden på veg til byen, sammen med begge frøknene Meissner. 
I Trondhjem er mye nytt og uvant. Det er ikke lett å treffe Bent, men av og til får de noen ord sammen. Han virker foruroligende opptatt av Violetta, stadsmusikantens datter, synes Synnøve, men snart får hun annet å tenke på, for Camilla Meissner blir alvorlig syk. 

Jeg er så varm! hvisket frøken Meissner. – Jeg koker og fryser. Jeg tror jeg dør, Synnøve! 
Synnøve kjente på pannen hennes. Den var glovarm. – Vil du ha nåkkå kaldt på pannå, Cam… frøken Meissner? 
– Jeg vil ha Bibelen! Jeg vil at du skal lese i den. Jeg har merket av de versene jeg er mest glad i. Hvis jeg dør, Synnøve, så dør jeg. Sett deg nå ned! Jeg vet at du ikke lese dårlig. 

UTDRAG FRA BOKEN:  
Synnøve stakk brevet innenfor brystduken. Så trasket hun ut i julekulden. 
Hun gjorde ikke veien lang. Kjøkkenjentene hos stadsmusikant Fjeld syntes bare det var gildt at hun kom, for hun passet alltid på å hjelpe til med noe. 
Husholdersken slo hendene sammen. – Dem som kjem inn her, gjør itj anna enn å gå i veien, men du like å ha nå' millom hendern, du. 
– Han e så pen og blid, Bent, sa en eldre kvinne og blunket overdrevent. – Hu ville vel helst ha han millom hendern, tenke æ. E det slik at dåkk e forlova, frøken Sandmo? 
– Vi e da gode venna, sa Synnøve forsiktig. 
I det samme kom en av velkledd, ung kvinne inn. Hun hadde tydeligvis noe på tungen, men avbrøt seg selv og stirret på Synnøve med rynket panne. Hun var vakker som en porselensfigur, ja, til og med vakrere enn Christine. Huden hennes var hvit som lin, munnen liten og blekrød som en rose. Hun var mørkhåret, med et avlangt ansikt, dypblå, tindrende øyne og en rett, fin nese. 
Synnøve visste straks at dette var Violetta, den eldste av søstrene Fjeld, og neide fort. Violetta slapp henne med blikket da hun meddelte husholdersken hva som skulle ferdiggjøres og bæres inn stuen. Synnøve prøvde å la være å glane. Så nydelig frøkenen var! Nesten ikke av denne verden! 
– Du har vårre her før, du? sa Violetta. Hun mønstret Synnøve. 
– Jau. 
– E du i slekt med nå'n her, og itj i tjenesta? 
– Eg e i tjenestå, men eg e ikkje i slekt med nå'n her. 
– Hu e kjæresten te'n Bent Røysa frå Sæterdalen, sa husholdersken hjelpsomt. – Men ellers sie hu lite om sæ sjøl. 
– Bent søv, sa Violetta overlegent. 
Hvordan visste hun det? 
– Ja, vi veit da når han e vaken, hjalp Trude ivrig til. – For når'n e vaken, gnikke'n infernalske låta på kattetarman. 
Violetta slapp ikke Synnøve med blikket. – Vess du vil, kan æ gi'n en beskjed. Ka ska æ si? 
Synnøve kom på brevet. Hun plukket det fram fra blusen. – Eg villa ha vårre glad om han fikk 'te her. 
Alle slapp det de hadde i hendene, og selv Violetta virket overveldet. – Et brev med lakksegl! utbrøt hun. 
– Det e eg som he skreve det, men … 
– Å! Du kan skriv? 
– Jøss, hu kan skriv! lød det som et ekko fra husholdersken, som klasket tresleiven i bordet så deigklumpene skvatt. 
Violetta snudde og vendte på brevet. – Hvem er du i tjeneste hos, da? 
Camilla hadde advart henne mot å snakke om Meissners når hun var hos Fjelds. 
– Eg e innejente på Storset i Sæterdalen, sa hun forsiktig. – Men no må eg ga. 
– Men no e du jo her? 
– Jau, eg … 
Med ett smilte Violetta. – Å, berre si det. Så fort æ veit kæm du e, så e det i orden at du kjem og går her. Det e så mang som like'n Bent. Ja, itj misforstå mæ. 
– Eg arbeide for ho frøken Camilla, sa Synnøve. 'Te her e lakkseglet hennas. 
– Kæm e det? 
– Ho e eldste dottera åt herr Stephan Meissner. Søster 'na het Elisabet, og e frua på garden der eg arbeide. 
– Camilla e hu kuppelrygga krøplingen, sa en av kjøkkenjentene nådeløst. 
Violetta rynket pannen. – Så du høre te i den meissnerske husholdninga? Æ veit godt kæm Camilla Meissner e. E det itj anna arbeid å finn i den Sæterdalen, enn at ein må ta tjenest hos et slikt mennesk? 
Synnøve hetnet. Dette fant hun seg ikke i. – Eg forstår ikkje, frøken Fjeld, sa hun og visste hvor kald stemmen hennes var. – Ka e det i vegen med frøken Meissner? Det e ikkje meir gælle med ho enn at ho e litt krøpling? 
Ordene traff Violetta rett i ansiktet. Hun rygget et skritt. – Er du obsternasig? Og det uten at du har drukket? Du ska oppfør dæ, når du veit at far min har godtatt Bent som lærling. Hadd'n itj gjort det og gitt'n instrument og mat, så hadd'n gått på gata! Mens hun snakket, gjorde hun noe utenkelig, noe som Synnøve visste var strengt forbudt, og som man kunne bli straffet for: Hun rev opp seglet og ga seg til å lese brevet. 
Så satte hun i en kald latter. – Så det her e å skriv, det? ‘Og jæi siter her hos velanset frøken Camilla meisner i veststuå på Storset og skriver dette jæi har det så godt her og frøkna e bære snil,’ leste hun, og vrengte tonen for å få tjenerne til å le. – Velta du blekkhuset over papiret òg? 
Synnøve var kokende rød, og følte at hun kunne dødd på flekken. De moret seg, de som var i kjøkkenet. Nå hadde de fått noe de kunne løpe rundt og sladre om. Det verste var at hun måtte be frøkenen om unnskyldning. Hun hadde ikke tenkt på at frøken Fjeld kunne skade Bent ved å si vonde ord om ham til faren. 
– Gi meg brevet, sa hun. Gud, hvor gjerne hun skulle ha sunket ned i jorden! 
Violetta freste av sinne. Hun holdt hendene fram som klør, og ansiktet var forvridd som på en illsint katt. 
Synnøve rygget. – Eg vil ikkje slåst med deg, frøken Fjeld. Eg e sterk. 
Violetta stampet i gulvet, før hun snudde seg og løp ut. 
Synnøve var sjokkert over seg selv. At hun hadde vært uforsiktig på egne vegne, var én ting, men nå var Bent også trukket inn i dette! Nå hadde frøkenen brevet, og hun lot det sikkert gå rundt i huset. Fjeld-folket kunne skoggerle av Synnøve Sandmo, og den aller siste som ville få brevet, var selvsagt Bent. Hvis han overhodet fikk det, nå som han kanskje ikke fikk fortsette som lærling. 
Husholdersken undertrykte et smil. – Det e best du går, Synnøve. Hu Violetta spring straks te far sin og fortelle ka du ha sagt, og han kan godt hent ein rådstuetjæner som slep deg i arresten, og der bli du te du bli løyst ut. 
Synnøve viste at det var vås, men hun nikket likevel. – Eg vart så fortørna, sa hun tamt. – Men no spring eg. Det he vårre triveleg å få komma hit, men tebakers kjem eg ikkje. Gledeleg julehelg åt dåkkår alle sammen! 
– Se så, sa en fraktekusk muntert. – Ut med dæ no! 
Synnøve var som i svime da hun trasket ut i desemberkulden. Det var allerede blitt mørkt, og hun måtte passe på hvor hun satte føttene. Bitende kaldt var det også. Hun visste ikke annen råd nå enn å gå hjem. Hun begynte å bli kjent her nå, og istedenfor å ta strakeste vei langs Prinsens gate, fulgte hun Munkegaten, slik hun kunne krysse Torvet. Hun var helt fra seg ved vissheten om at hun hadde latt frøkenen få brevet. 

Til toppen

Andre utgaver

Den siste vilje
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Sigrid Lunde:

Bøker i serien