Det ugjenkallelige (Heftet)

Serie: Morshjerte 23

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Morshjerte
Serienummer: 23
ISBN/EAN: 9788202433499
Kategori: Romanserier
Omtale Det ugjenkallelige

Endelig får Maren anledning til å besøke Oda. Hun blir helt betatt av vesle Milla, og det er med tungt hjerte hun må forlate dem. 
Oda begynner å venne seg til livet i Oslo, men hun slites mellom kravene på musikkskolen og ansvaret for Milla. Det var ikke slik hun hadde sett ungdomstiden for seg. Hun går på skoleball med Fredrik, og oppdager at han har andre sider i tillegg til dem hun hittil har sett. 
På nyttårsaften feirer de bursdagen hennes. Det blir en kveld hun aldri vil glemme. 

Oda la datteren varsomt ned i sengen. – Milla, Milla, hvisket hun med gråten i halsen. – Tilgje meg, ban! 
Et uendelig vakkert smil lyst opp det lille barneansiktet. Milla så rett inn i Odas tårevåte øyne – holdt blikket hennes fast. 

– Smiler du til meg? Oda bøyde seg over barnet. Millas smil bredte seg som varme inni henne og ga sjelen hennes et øyeblikks tiltrengt fred. 

UTDRAG FRA BOKEN:
Maren kom til Oslo tidlig på morgenen mandag 22. oktober. Hun ble stående et øyeblikk på trappen ved Østbanestasjonen. Det var en solblank, kjølig dag i hovedstaden. Hun kikket oppover Karl Johans gate, der travle mennesker hastet av sted som maur i en maurtue. Et kort øyeblikk lurte hun på hvor de skulle, alle sammen. 
Trikken kom skramlende. Biler tutet. Minnene fra året hennes i Oslo slo inn over henne som en flodbølge. Hun kjente denne byen, på godt og vondt, men hun kom aldri til å venne seg til den – til all støyen og alle menneskene. Hun ville aldri ha holdt ut å bo i en by, det hadde hun visst fra første gang hun kom hit. Men det var her hun hadde gjemt seg med hemmeligheten sin. Her hadde hun tatt en oppsiktsvekkende god eksamen ved Otto Treiders Handelsskole, hun hadde født datteren sin i hemmelighet og gitt henne fra seg – og til og med kjøpt en drøm av en brudekjole før hun vendte tilbake til hjembygda. Det var det største godet hun så med denne byen, at her kunne man gjemme seg bort, bli en av mange. En ingen la merke til eller visste alt om, slik som det var hjemme. 

Og nå sto hun her igjen, for å tilbringe to korte uker sammen med datteren hun fødte her for mer enn 15 år siden, og det nyeste tilskuddet i familien – Odas datter. Hennes eget første barnebarn. 
Det lå som en sten i magen på henne: Historien hadde gjentatt seg. For i denne byen hadde også Oda gjemt seg med sin hemmelighet, som om mulig var enda verre enn hennes egen hadde vært. Oda var bare et barn – ikke mer enn 15 år! Selv hadde hun vært 19, det var en stor forskjell. Og hun hadde elsket faren til Oda, selv om det ikke hadde blitt dem, på grunn av alle misforståelsene som hadde oppstått. Og på grunn av holdningene til foreldrene hennes, tenkte hun bittert. Samtidig skammet hun seg litt over at hun fremdeles bar nag til dem. De var jo døde, begge to, og det hadde tross alt blitt henne og Trond – til slutt. 
Men Oda hadde født en tyskerunge. Maren sukket. Hun hadde aldri spurt Oda om hun hadde hatt følelser for den tyske offiseren, men det burde hun kanskje gjort. Oda hadde hele tiden påstått at hun ikke var blitt voldtatt, men at hun hadde ‘vært med på det selv’, som hun sa. Så hun måtte jo ha vært betatt av ham på et vis, siden hun hadde latt det å gå så langt som det hadde gjort. Og så hadde han utnyttet hennes unge, uskyldige beundring. 
Maren skuttet seg. Hun tok kofferten og gikk mot drosjekøen. Den var heldigvis ikke så lang. Det blåste en sur vind som fikk henne til å hutre, selv om solen skinte. Hun husket at hun hadde syntes det var mye kaldere i Oslo enn hjemme, spesielt her nede ved fjorden. Det hadde tydeligvis ikke forandret seg. Hun slo opp kragen på kåpen sin. 
Birgit hadde sagt at hun kunne komme og hente henne, men det hadde Maren takket nei til. Det var nesten håpløst å kjøre inn til byen i morgentrafikken, og hun hadde da råd til en drosje. 
Det var godt å komme inn i den varme bilen. Hun oppga adressen på Kjelsås, og lente seg tilbake i bilsetet. Hun kjente nervene dirre. Hun hadde trodd at hun skulle være med og hente Oda og den lille på sykehuset i dag, men lørdag kveld hadde Birgit ringt og fortalt at Oda allerede var blitt utskrevet. Alt var bra med både mor og barn, så hun fikk komme hjem til helgen. Maren klemte nervøst om veskehanken. Når hun kom til Kjelsås, ville Oda og barnet være der. Hvordan ville det bli å møte Oda igjen? Hadde det å få barn forandret henne? Maren husket den enorme kjærligheten hun hadde følt til Oda, morskjærligheten som hadde gjort at hun hadde forsøkt å bryte avtalen hun hadde inngått med Helene, avtalen om at Helene skulle overta den nyfødte datteren. 
Sorgen og savnet hadde nesten tatt livet av henne etterpå. Hun hadde følt seg syk i lange tider, både fysisk og psykisk. 
Så hvordan hadde Oda det, mon tro? Hun måtte ikke gi fra seg barnet sitt, men det var mye usikkerhet rundt henne også. Maren gledet seg til å klemme henne og få være hos henne, og ikke minst til å få se barnebarnet sitt. Hun var tross alt Odas datter, den lille, og hennes eget barnebarn, selv om faren var tysker! Barnet var like mye Odas og deres, som hans! Tyskeren skulle de glemme. Den lille var deres, og hun hørte til hos dem. 
Birgit måtte ha vært på utkikk etter drosjen, for hun kom ut da den stoppet foran huset. – Velkommen, Maren! smilte hun og klemte henne varmt. – Gikk reisen bra? 
– Ja takk, men e har ikkje sove så mykje, tilsto Maren. – Det var vel ikkje å vente hell, for e er veldig spent no. Er alt bra med Oda og den lille? 
– Ja, det går så bra, svarte Birgit. – Oda har vært gjennom litt av en sjau, så hun er sliten og har fremdeles en del vondt, men alt er som det skal. Og hun er en sterk jente, det må jeg si, for hun snakker bare om at hun vil tilbake på skolen så fort som mulig. 
– Skulen? Maren så overrasket på henne. – Er ho opptatt av skulen no? 
– Ja, hun er nok det. Det er skolen hun snakker om. 
Maren kikket undersøkende på venninnen. – Er det noko du ikkje forteller meg no, Birgit? spurte hun lavt. 
– Nei, slett ikke, forsikret Birgit. – Men du må huske at ikke alle reagerer likt på det å bli mor, Maren. Oda er svært ung, vet du, og keisersnittet har nok vært en stor påkjenning for henne. Hun trenger bare litt tid. 
– Tid til ka? 
– Til å kunne glede seg over den skjønne datteren hun har fått. Svein sier at det verken er unaturlig eller uvanlig at noen har det slik, spesielt ikke etter en dramatisk fødsel – som keisersnitt jo er. Det kan ta litt tid før det synker helt inn at hun er blitt mor til verdens skjønneste pike. 
Det søkk i Maren. Det Birgit sa, uroet henne. Hun hadde da trodd at morskjærlighet var noe alle kvinner hadde i seg – noe som flommet inn i et morshjerte når en fikk barnet sitt i armene? Hun hadde trodd at morskjærligheten var naturbestemt, at den alltid var der hos alle. Men Oda følte det altså ikke slik? Maren kunne nesten ikke få seg til å tro det. Oda – snille, varme, omtenksomme Oda, som alltid tok de svakestes parti – skulle ikke hun føle morskjærlighet? Det var rett og slett utenkelig. Maren hadde aldri tenkt annet enn at Oda ville få det største og varmeste morshjertet i hele verden! Hun hadde alltid sett datteren for seg, omkranset av en stor ungeflokk, en eller annen gang i fremtiden. I hennes øyne var Oda som skapt til å bli mor! 
– Det går seg til, sa Birgit, som om hun leste tankene hennes. Hun løftet opp kofferten som Maren hadde satt fra seg. – Ikke tenk på det. Bare gi henne tid. Hun er tross alt bare 15 år, og hun holdt på å dø, Maren. Det sier seg selv at hun trenger tid til å komme seg og bli seg selv igjen. Men nå går vi inn, kaffen venter. 
Fredrik sto ved kjøkkenbordet og gomlet på en skive med brunost. 
– Det er vanlig å sitte ned når man spiser, Fredrik, sa Birgit. 
– Har ikke tid, svarte han med munnen full av mat. – Da kommer jeg for sent på skolen. 
– Du står alltid for sent opp! Og du legger deg for sent, la hun til. – Det er det som er problemet ditt, sønn! Kom og hils på Maren. 
Han satte fra seg melkeglasset, tørket bort melkebarten med håndbaken og rakte en hånd frem mot Maren. Igjen slo det henne, slik det hadde gjort da Trond og hun hadde vært på besøk tidligere i høst, at han var en usedvanlig pen og kjekk gutt. Det var noe avvæpnende ved smilet hans, og et glimt i øynene som gjorde at det nok var vanskelig å bli ordentlig sint på ham. Det var han nok klar over også, tenkte Maren. Han manglet ikke selvtillit, det hadde hun merket sist de var på besøk. 
– Velkommen, smilte han. – Og gratulerer som bestemor, selv om du ikke ser ut som en bestemor! 
Maren kjente at hun ble rød. Han var tydeligvis beleven også, den unge Fredrik. Hun sa ikke noe, bare trykket hånden hans. 
– Da stikker jeg, sa han og tok ranselen som sto i gangen. Og dermed var han vekk. 
– Du har en usedvanlig kjekk og pen sønn, sa Maren og tok av seg kåpen. 
– Ja, men det er ikke alltid bare en fordel å være så pen og kjekk, sa Birgit. – Og i tillegg ha en viss evne til å sjarmere de fleste i senk! For han har også snakketøyet i orden, la hun til. – Han tror litt for ofte at han kan slippe unna med alt. 
Det svarte ikke Maren på. Fredrik var allerede ute av tankene hennes. Det var datteren og barnebarnet hun tenkte på. 
– Kor er Oda? Hun kikket inn på det tomme kjøkkenet. – Er ho ikkje her? 
– Hun ligger ennå, svarte Birgit. – Det er dårlig med nattesøvn for tiden, for den lille vil ha mat om natten også. Jeg forsøker å avlaste med bleieskift og byssing, men det er jo bare Oda som kan gi henne mat. Hun hadde akkurat stelt henne og ammet henne før du kom, så jeg bar opp et frokostbrett til henne, slik at hun kunne få ligge litt lenger. Men jeg forstår at Oda og den lille er viktigere enn kaffe og frokost akkurat nå. Gå opp, du, Maren. Jeg venter her så lenge. 
– Du kan da bli med, veit e. 
– Takk, men jeg synes dere skal møtes alene. Det blir nok et spesielt øyeblikk for dere begge, og det skal dere få ha i fred. Jeg kommer opp om en stund. Frokosten tåler å vente. 

Til toppen

Andre utgaver

Det ugjenkallelige
Bokmål Ebok 2014
Det ugjenkallelige
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017

Flere bøker av Anne-Lise Boge:

Bøker i serien