Det usagte (Heftet)

Serie: Morshjerte 29

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Morshjerte
Serienummer: 29
ISBN/EAN: 9788202568634
Omtale Det usagte

Det er gått fem år etter den grusomme tragedien der alle på Høgås mistet livet – unntatt Mathilde. Hun og Eivind driver nå gården sammen med Oda og Johannes. Men Johannes har forandret seg, synes Oda. Han spiller stadig sjeldnere, men har gått helt opp i gårdsstellet og naturen. Selv slites hun mellom kjærligheten til ham og trangen til å synge. For Oda synge – og en dag får hun et tilbud hun ikke kan si nei til …

– Sitter du, Oda? spurte herr Due i telefonen.
– Må e sitta?
– Ja, jeg tror du bør sette deg. Jeg har nemlig en nyhet til deg. Du er invitert til å synge på Metropolitan-operaen i New York! Det skal være en stor konsert der, med berømtheter fra hele verden. Og du er en av dem!

Maren, Oda og de andre menneskene nektet å gi slipp på forfatteren sin, men trengte seg inn i tankene hennes dag og natt. Til slutt måtte Anne-Lise Boge gi etter, og fortelle deres historie. Så her er Morshjerte - årene etter.

Til toppen

Andre utgaver

Det usagte
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Anne-Lise Boge:

Utdrag

Høgås, våren 1955

 

Oda satt på stabburstrappen. Hun lente ryggen inntil den varme veggen, vendte ansiktet opp mot solen og lukket øynene. Også dette året hadde våren kommet som kastet på dem, praktisk talt fra den ene dagen til den neste, slik det ofte skjedde på disse kantene av landet.

Det hadde vært en lang, kald og snørik vinter, og det virket som om den aldri ville slippe taket. Det hadde gått så langt at Eivind hadde begynt å bli bekymret for at fôret ikke ville rekke til de kunne slippe dyra ut på beite.

– E trur no det held, hadde Johannes sagt, ukuelig optimist som han var, nesten uansett hva det gjaldt. – Vi har da ikkje brukt av lagret vi har i løa oppe ved setra. Vi kan ta ein tur opp dit og hente ned eit lass føre sledeføret forsvinn.

– Di kan no sjå det an ei veke til, hadde Mathilde sagt. – Føret forsvinn ikkje så fort oppetter liene. E trur ikkje vi har fått all den snøen Vårherre har tiltenkt oss enno, la hun til. – Han bruker ha noko i bakhand uti april òg.

Og det fikk hun rett i. Sist i april, da noen fine soldager hadde lurt alle til å tro at våren endelig var i anmarsj, lavet det brått ned igjen. Den spirende våren lå plutselig under våt nysnø, og for første gang siden de fire ungdommene hadde tatt over Høgås, måtte de hente ned to lass med fôr fra seterløa.

Oda myste utover den stille fjorden. Synet ble uklart, og hun svelget gråten som holdt på å overmanne henne. Fem år. Hun kunne nesten ikke fatte det. Hadde det virkelig gått fem år siden den forferdelige ulykken, der alle på Høgås hadde mistet livet? Alle utenom Mathilde, som brått sto igjen alene, som enearving til den praktfulle storgården.

Men det var fem år siden de hadde giftet seg, Mathilde og Eivind og Johannes og hun. Og etter ulykken hadde de bestemt seg for å drive Høgås sammen. Hun og Johannes hadde flyttet inn på Solbu – huset som lå i skogkanten overfor Høgås. Det hadde vært hjemmet til moren hennes da hun var gift med Thorleif, yngstesønnen på Høgås. Det hadde endt med skilsmisse, da det ble kjent at moren hadde fått henne i all hemmelighet i Oslo – og ikke hadde sagt noe om det til noen. I alle fall ikke til Thorleif. Ekteskapet med ham var bygget på en katastrofal løgn, og moren hadde bittert fått erfare at løgn alltid kommer for en dag – før eller senere. Og det hadde den gjort, da kvinnen som moren hennes hadde overlatt henne til, brått sto på døren med henne – fordi hun selv var døende av kreft. Etter skilsmissen hadde Thorleif giftet seg med Lina, mor til Mathilde – og moren hennes hadde omsider giftet seg med sin ungdoms store kjærlighet, Trond. Det var han som var faren hennes.

Solbu hadde brent ned. Oda grøsset ved tanken, enda det hadde skjedd lenge før hun ble født. Både Thorleif og den lille halvbroren hennes hadde omkommet i brannen. Det var en sorg moren aldri helt hadde kommet over. Hun snakket sjelden om Erlend, men Oda visste det likevel; hun kjente moren sin såpass.

Moren hadde arvet Solbu og hadde bygget et nytt hus, som hun hadde gitt til Lina. Lina hadde giftet seg med Even og blitt husfrue på Høgås – og nå var Mathilde gift med Eivind, og eide Høgås. Livet tok sannelig noen uventede og dramatiske vendinger, tenkte Oda. Det hadde hun selv også fått erfare.

Og var det virkelig allerede fem år siden de fikk Jo? Hun hadde ikke villet ha barn i det hele tatt, men følelsene hennes hadde heldigvis endret seg, og Jo hadde vært et ønsket barn da han kom til verden. Snart skulle de feire femårsdagen hans med sommerfest på Høgås, sammen med familie og venner.

Hun strakte bena ut fremfor seg og skjøv en løs hårlokk bak øret. Nyttårsaften ville hun bli 25 år. Hun følte seg ikke gammel, men det kjentes allikevel som om hun hadde levd utrolig lenge. Hun hadde opplevd så mye at det holdt for et helt liv, syntes hun. Det søkk i henne når hun tenkte på fremtiden, for hun levde på et vis to liv. Det ene var livet som hustru og mor, der hun deltok i driften av Høgås, samtidig som hun drev sangundervisning på musikkskolen som hun og Johannes hadde startet. Men en like vesentlig del av livet hennes tilhørte sangkarrieren, og den hadde virkelig tatt av de siste årene. Selv om hun hadde gått ned på opptredener og turneer, var hun mer etterspurt enn noen gang, både i inn- og utland.

Det samme gjaldt for Johannes, men han hadde trappet enda mer ned. Han ga noen konserter av og til, og han satte stor pris på å undervise unge talenter i fiolinspill, men hun så at gårdslivet betydde stadig mer for ham. Han deltok ivrig i driften av Høgås, og elsket mulighetene han nå hadde til friluftsliv og nærhet til naturen. For henne betydde karrieren mye mer enn for ham – kanskje for mye. Da de flyttet hjem, hadde hun tenkt at den skulle nedprioriteres, og slik hadde det også vært – en stund. Men lengselen etter å opptre, etter å utvikle talentet sitt og formidle, lå alltid der. Det samme gjaldt trangen til applaus og berømmelse. Hun sa ja til mange flere oppdrag enn Johannes gjorde, og hun reiste mer enn ham. Så hun var ofte borte fra ham og Jo, kanskje mer enn hun burde.

Disse tankene plaget henne, og hun rørte urolig på seg. Hun hadde alltid dårlig samvittighet for et eller annet, syntes ikke at hun strakk til som hustru og mor. Den føltes nesten som en forbannelse, denne konstante dårlige samvittigheten, som hadde fulgt henne hele livet. Hun burde kanskje ha vent seg til den, men den plaget henne fremdeles til stadighet – uten at hun ville innrømme det.

Det smalt i en dør på gården, og Mathilde kom ut sammen med Jo. Han hadde en stor brødskive i hånden, og snakket med munnen full av mat. Oda hørte ham, men forsto ikke hva han sa. Men det gjorde tydeligvis Mathilde, for hun lo godt, og rusket ham i det mørke krøllhodet. Det søkk i Oda. Av og til følte hun at Jo søkte oftere til Mathilde enn til henne. Den følelsen satt som en torn i brystet på henne.

Det har du deg selv å takke for, hvisket den evige djevelen på skulderen hennes. Du setter som oftest deg selv først, gjør du ikke? Mathilde har alltid tid til sønnen din. Du har alltid villet ha både i pose og sekk, du Oda – men det får ingen. Ikke engang du!

– Hallo, sitt du der, ropte Mathilde, og vinket til henne. – Komma, Jo – du kan ita kakskiva di på stabburstrappa.

Oda vinket tilbake. Blikket hennes hang ved sønnen. Lille Jo var mer lik Johannes enn henne, syntes hun. Han var en vakker gutt, med mørke silkekrøller, slik både Johannes og hun hadde, og han hadde fått hennes grågrønne øyne. Huden hans hadde en varm, gylden lød, og han ble alltid fortere brun enn alle andre. Han var en blid og aktiv gutt, lettvint og rask og flink til å snakke. Han hadde alltid vært et fremmelig barn, det hadde folk bemerket helt fra han var liten.

Hun hadde tenkt at han kanskje kom til å bli en musikalsk begavelse, men det var ikke mye som tydet på det. Han likte å bli sunget for om kvelden, og han kunne sitte lenge stille og lytte når faren spilte, men han ytret ikke noe ønske om å spille selv. Han var mer opptatt av naturen, av dyr og planter. Han hadde en nesten forunderlig nærhet til alle slags dyr, og viste aldri tegn til redsel, selv for de største oksene. Han hadde stor glede av å ferdes ute, lete etter dyrespor, lytte til ulike fuglelåter og bygge hytter av granbar og kvist, der han kunne tilbringe timer. Han hadde også fått trumfet gjennom å få sove ute hele natten. For bak Jos blide, omgjengelige vesen lå det en sterk vilje – det hadde de sannelig fått erfare, hans unge alder til tross.

– Vi kan da ikkje la ein litin guttepjokk få sova ute, hadde Oda sagt da gutten hadde foreslått det.

– Det kan da ikkje skje så mykje gale, hadde Johannes sagt. – Og den her granhytta er no rett oppe i skogkanten, så vi hører det om det skjer noko.

– Men det er ikkje normalt at ein liten unge vil sova ut, hadde Oda sagt. – Dei fleste småunger er no mørkredd!

– Det er no vel kjøle bra at han ikkje er mørkredd, lo Johannes. – Og han finn da vegen inn, om han ikkje får sova.

– Men ka vil folk sei om dem får høre at vi lar han sova ut føre han har fylt fem år?

– Ka folk vil sei trudd e vi var ferdige med å bry oss om, sa Johannes rolig. – Vi har no vel vorte enige om at vi ikkje bryr oss om folkesnakk og bygdesladder.

Så det hadde endt med at Jo fikk sove ute – og det hadde ikke vært siste gang. Oda hadde måttet innse at sønnen ville bli en fjellets og naturens mann, snarere enn musikkens, og at det kanskje var en god del tater i den lille kroppen. Det bekymret henne litt. Hun ønsket ikke at noen skulle finne ut at han hadde taterblod i årene – både fra Johannes’ og hennes side – for taterne var et forfulgt og utsatt folkeferd, som led mye vondt, selv nå i 1955.

– Har du vore inne med ho Mathilde og fatt deg kakskiv? Oda flyttet litt på seg, så Jo fikk plass ved siden av henne. – Du villa ikkje ha frokost i dag.

– Ho Mathilde hadde nybaka brød, svarte Jo, fortsatt med munnen full. – Og det er kjøle godt!

Oda svarte ikke. Det var nok oftere nybakt brød hos Mathilde enn hos dem, hun måtte innrømme det. Dessuten gikk Jo mellom Solbu og gården som det passet ham, og spiste der han fant det for godt.

Mathilde hadde satt seg på det nederste trinnet på stabburstrappa. – No var det fint, sa hun og vendte ansiktet mot solen. – No er det retteleg vår, og det var på høg tid. Det kjennes godt med sol og varme.

Hun hadde ikke forandret seg mye på disse fem årene, tenkte Oda. Hun var kanskje blitt litt tynnere, og ansiktet var litt mer voksent, men ellers var hun den samme: rolig, blid og omgjengelig. Og klok, tenkte Oda. Mathilde hadde alltid vært klok. Klok og ærlig – av og til plagsomt ærlig. Hun greide å sette ord på det meste, og kalte alltid en spade for en spade. Det var ikke mye utenomsnakk med henne, det hadde det aldri vært.

Ikke mange i bygda hadde trodd at de fire unge skulle klare å drive Høgås. Det hadde ikke manglet på dystre spådommer, men dem hadde folk måttet spise i seg. Nå, fem år etter ulykken, var Høgås en veldrevet gård på alle måter. Men det var ikke takket være henne, tenkte Oda. Hun fartet for mye. Heldigvis var de tre andre utrolig dyktige. Det hadde i det hele tatt gått mye bedre enn noen kunne forvente med samarbeidet og ansvarsfordelingen. Det eneste skåret i gleden var at Mathilde og Eivind ennå ikke hadde fått barn. Det ble ikke ofte nevnt, men Oda visste at det var et stort savn hos dem begge – et savn som nok var i ferd med å gå over i bekymring. Det så hun i blikket til Mathilde fra tid til annen, når hun trodde seg usett. Det var kommet det siste året – noe sårt som ikke hadde vært der før.

– Det bor ein rødrev rett oppi skogkanten. Jo stakk den siste brødbiten i munnen og pekte oppover. – E trur ho skal ha unger. Han reiste seg og hoppet ned på gresset, tydeligvis på farten.

– Kor skal du? spurte Oda da han la i vei.

– Opp og sjå om reven!

– Men du får ikkje gå lenger enn til skogkanten, sa Oda. – Ikkje lenger enn at e ser deg.

– E går dit e lyt gå for å finn reven, sa han. – E går meg da ikkje vill, lell.

Oda fant ikke noe å svare på det.

– Han er ein kjøle god gutt, sa Mathilde og så etter den lille kroppen som satte oppover mot skogkanten. – Han er ein aldeles spesiell litin kar, han Jo.

– Ja, han er det, nikket Oda. – Og han er kjøle glad i deg, Mathilde. I deg og han Eivind. Han er utruleg heldig som har dykk to nær seg.

– Og vi er så glade for at han finnest, sa Mathilde lavt. – Du veit, vi hadde jo ønskt at vi òg hadde ...

– E veit det. Oda la en hånd på skulderen hennes. – E veit at di så gjerne skulla hatt ein unge sjølv, Mathilde. Men det kan komma, la hun til. – Di er no berre ungdomma!

– E hadde elska han Jo lik mykje om vi hadde hatt vår eigen, sa Mathilde. – Det var ikkje meint på anna vis. Men ... Hun sukket. – Ja, vi er enno ung, han Eivind og e, men e veit no ikkje. E veit ikkje om e trur på det lenger, at vi skal få eigne unger.

– Di må no ikkje slutt å tru på det, sa Oda. – Du har allveg trua, Mathilde.

– Den trua er tynnslitt no, svarte hun lavt, – men det blir som det blir. Vi er i alle fall kjøle heldig som får ta del i livet hass Jo. Han føles mest som litt vår òg.

Det var han også, tenkte Oda, og igjen stakk det litt sårt i brystet. Men hun sa ingenting.

Til toppen

Bøker i serien