De ba Fadervår til lyden av Lillemors anstrengte pust. Hedvig klarte ikke å stanse gråten. Den stakkars eiegode piken deres! Hun skulle gladelig ha byttet plass med henne, hadde hun kunnet. Det rev henne nesten i stykker å se henne lide slik.

«La oss legge alt i Herrens hender,» messet presten da de hadde avsluttet med et lavt amen. Han hadde sittet på kne ved sengen, med de foldede hendene på Lillemors dyne. Nå reiste han seg møysommelig og tok hver av dem i hånden. «Måtte Gud være med dere.» Da han kom til Hedvig, sa han: «Var det så at De ville ha et ord alene med meg, fru Eriksen?»

«Ja takk.» Hun tørket seg over øynene. «Hvis presten har tid.»

«Dere kan sitte i forstuen,» sa Tora fort. «Jeg har bedt Jossa koke litt ny kaffe.»

Hedvig trykket armen hennes takknemlig. «Kan du være hos Lillemor til jeg kommer tilbake?»

Kjerstina reiste seg fra sengekanten. «Jeg blir også her, Hedvig. Hvis bestemor får tvillingene til å sove, kommer hun også. Ellers kan Joar passe dem. Resten av ungene skulle få hjelpe Edda å lage desserten til i ettermiddag.»

Da de hadde satt seg, lente presten seg tilbake i stolen, foldet hendene og smilte mildt til henne. «Hva er det som ligger Dem så sterkt på hjertet, fru Eriksen?»

Hun nølte, var redd hun kastet bort hans dyrebare tid. Men så tok hun mot til seg. «Jeg har lenge vært plaget av samvittighetskvaler.»

«På grunn av den syke datteren Deres?»

Hun rev en løs hudflik av fingeren, og så åndsfraværende på at en bloddråpe tøt frem. Smerten mildnet bekymringen som naget henne. «Einar er Lillemors onkel,» sa hun. «Vi visste det ikke før hennes mor døde, og hun ble satt bort til noen onde mennesker. Så hun er ikke vår egen.»

«Hvem sier det?»

Hedvig så forundret på ham. Begynte sognepresten å høre dårlig? «Det står i papirene,» sa hun litt høyere. «Det er fordi Lillemor og min mann er i slekt, at vi til sist fikk adoptere henne.»

«Så papirene sier at hun ikke er deres egen,» nikket han tenksomt. «Hva sier hjertet?»

«Jeg er like glad i Lillemor som i tvillingene, det må De ikke tvile på!» Idet hun sa det, visste hun at det var sant. Den morløse piken hadde fått et eget rom i hjertet hennes, siden hun hadde trengt dem så inderlig. «Likevel er jeg redd jeg har gjort forskjell på dem,» tilføyde hun lavt.

«Hvor gamle er de minste barna?»

Hedvig kjente et ømt smil kruse leppene. «Solveig og Hans nærmer seg halvåret.»

Presten la hodet på skakke. «Og fru Eriksen har brukt mest tid på dem etter at de ble født?»

«Ja,» hvisket hun med tykk stemme. «Lillemor er så for seg for alderen, og jeg har latt henne ... ja, til og med bedt henne finne seg en brødbit selv, eller gå alene i gården.» Hun slo blikket ned. «Hun har til og med hentet vann for meg. Ikke fulle bøtter, men likevel.»

«Gratulerer, fru Eriksen!»

Hedvig sperret opp øynene. Hva mente han?

Han strakte seg frem og samlet hendene hennes i sine. Blikket hans utstrålte en slik godhet at øynene hennes på nytt ble fulle av tårer.

«De har oppdratt Deres eldste datter til å bli et ansvarsfullt menneske, fru Eriksen. Det burde ikke plage Dem, men tvert imot gjøre Dem stolt og glad.» Han smilte faderlig. «Hadde De ikke tatt Dem mest av de minste – tvillinger attpåtil – ja, da ville jeg ha sagt at De var en dårlig mor.»

Lettelsen var så stor at Hedvig uten å tenke seg om slapp prestens hender og ga ham en klem.

«Å, om forlatelse!» utbrøt hun, og kjente rødmen krype opp i kinnene.

«Det er ingenting å forlate, barnet mitt,» lo sognepresten. Det knirket i stolen da han reiste seg. «Vesla der oppe var heldig som fikk Dem til mor. Og for et slumpetreff at det ble slik! Ja, Herrens veier er sannelig uransakelige.»

De rykket begge til da døren gikk opp med et smell. Det var Kjerstina som sto der, hvit som et laken i ansiktet. «Du må komme, Hedvig!» hikstet hun. «Det virker ikke som om Lillemor får puste!»

Til toppen