Dette er siste bok i serien. Gå ikke glipp av den dramatiske slutten! 

Det er med tungt hjerte madam Meissner tvinges til å si opp Synnøve. Nå står hun uten arbeid, og hos Bent kan hun ikke bo før de er gift. Hun bestemmer seg for å dra til amtmann Krohg i Molde, for hun får ikke fred før Lars stilles til rette for drapet på lille og store Camilla. Men Lars’ lange arm rekker helt til Molde, og Synnøve kommer igjen i livsfare. 

Synnøve satte seg opp, yrvåken. Hun hørte en hund som bjeffet, men det var noe annet også: røyk som sved henne i øynene. Hun sprang opp og ville rive opp døren, men noe holdt igjen. Hun kom seg ikke ut! Vissheten sank inn i henne: Noen ønsket at hun skulle brenne inne! Lars! Han ventet et sted utenfor, ville forvisse seg om at hun døde. 

– Kjære Gud, hvisket hun, – ikkje la det ende slik med meg!

UTDRAG FRA BOKEN:

Bryllupsfesten turet videre. Dans, drikking, grupper med mennesker som samlet seg – kvinnene med sitt og mennene med sitt. Selv gamle Stephan Meissner tok et slag whist med gamle venner.
Om kvelden var det dans. Bruden ville gjerne trå dansen hele tiden, men ektemannen unnskyldte seg og sa at det fantes ikke en muskel i kroppen hans med musikk i. Og det var sant, så Synnøve. Aldri hadde hun sett noe så ubehjelpelig. 
Bent spilte, og var ikke redd for å dra en historie mellom låtene. Det brakte fram latteren hos gjestene. Maten gikk unna i en slik fart at madam Meissner ble bekymret: – De spiser jo som utsultede varger! klaget hun. – Og tørste er de som kamelen, ørkenens dyr! 
De ordene ga Synnøve et sett, for i samme øyeblikk hørte hun Lars’ eksalterte latter. Det var det ondskapsfulle klengenavnet han hadde hatt på frøken Meissner: Camilla Kamelen. 
– Hva er det med deg, pike? sa madam Meissner, som hadde fortsatt å snakke mens Synnøves tanker fløt. – Sa jeg noe som gjorde deg oppjaget? 
– Nei, det va ikkje nåkkå. Om forlatels! 
Bent var hos henne så ofte han kunne. Helst kom han og de andre musikerne inn på kjøkkenet, hvor de kunne finne seg en godbit. 
– Det e rart å tenkje på, sa han, – at etter det vart kjent at eg e lovformeleg skilt frå ho Violetta, vart musikerlærlingan og svennan hass Andreas vennligar mot meg. 
– Kanskje dem håpa at ho vil gifte seg igjen? spurte Synnøve, mens hun sto og skar fra en fet fleskeskinke. – Med ein av dem? 
– Violetta e jo pen, sa Bent lavt. Han la en hånd forsiktig mot smalryggen hennes. – Men lell tvila eg på at nå’n vil ha ho te kjerring om dem får ho kasta etter seg. Og gamle Andreas evna ikkje å påkoste ho enda et bryllup, det veit eg. 
– Eg klara mesta å tykkje synd på ho, sa Synnøve. – Eg tru ikkje at ho he det godt med seg sjøl. 
– Nei, det bor nåkkå stygt inni ho, innrømmet Bent. – Og det gjer det i Marius òg. Eg kvir meg mesta te å prata med herr Fjeld, så trist som han he det heime. Eg he følelsen av at han ser på meg som ein slags sønn. At han ikkje klara å varra sint på meg for at eg vendte dotter hass ryggen. 
Mens de snakket, hørte de noen komme tumlende inn i kjøkkenet. Synnøve snudde seg. Det var Lars. Han var tydelig full. Skjorte og jakke var åpen. Han hadde krittpipen sin i munnen og pattet på den mens han sto og småsvaiet og lette med øynene. Så fant han det han var ute etter. Han ropte opp. – Hoi! Det e sæterdalsdråk her? 
Bent ble stram om minen. Han klemte Synnøve advarende rundt armen. – Det e sæterdalsguta her òg, Lars. Ka e det du vil? 
Lars ranket seg. Øynene gnistret. – Kem faen spurt deg om nåkkå, husmannslarv? Kom deg tebakers te podiet og gni på kattatarman, du! Eg tala åt ho som va tjenestedråkja på Storset. 
Bent ga seg ikke. – Ho e ikkje det lenger no, Lars. Og eg står her så lenge eg vil for deg. 
Den barske samtalen fikk de øvrige stemmene til å stilne. 
Husholdersken blandet seg inn i samtalen. – Røisen, du kan itj komme hit og snakk te gjestan vår på den måten! 
Men verken Lars eller Bent brydde seg om henne. Lars sto og svaiet, og Synnøve var nervøs. Nå kunne det skje ett av to, og det ene var at han føk opp i et vilt raseri. 
Men det skjedde ikke. I stedet sprakk de barske, vakre trekkene opp i et smil. – Å, Synnøve, eg må ut i gatå og få litt frisk luft, eg. Kan du ikkje slå følge? Eg he viktige ord å sei deg. 
– Eg he arbeid å gjera her, Lars, sa hun fort. 
Lars gliste til Andrine. – Du verka som du he forstand og myndigheit. Sei no at dråkja kan få seg et kvarter fri? 
– Jau, sia De spør, herr Storset ..., begynte Andrine. 
– Ho Synnøve blir her, sa Bent fast. 
– Nei, faen, sa Lars, og hadde tydeligvis litt vondere for å beherske seg nå, – høre eg elvefrosken kvekka igjen? Synnøve, fortsatte han mildere, – eg ber deg. Det siste du vil, e at eg gi meg te å skravle mea alt folk her høre på. Du glømme at vi he et mellomværende, vi. 
Hun grøsset. Hva mente han? 
Andrine så myndig på henne. – Du må snakk med den fine herren, Synnøve! 
– Fin i kleån, ja, mumlet Bent så bare Synnøve hørte det. Men hun visste at hun hadde tapt. Hun fulgte etter Lars ut i bakgården. Han satt kursen gjennom smuget rett mot gaten, og ventet til hun var ved siden av ham. Hun var ikke redd for kroppslig vold, for det var for mye folk her til det. Men redd var hun. 
– Vi går opp mot Kalvskinnet, sa han rolig. – Tek ein runde der. Eg he viktige ord å sei. 
Hun svarte ikke. Han dampet fremdeles på pipen, men hadde det visst ikke travelt med å prate. 
– Det e berre toskåt å spørre, sa han til slutt, – men eg greie aldri å forstå kafor du ikkje drakk tom den flaskå som eg i pur godheit og omtanke ga deg. 
Hun visste straks hva han tenkte på. Han hadde gitt henne en flaske som skulle ta livet av barnet under hjertet hennes. 
– Eg villa ikkje gjera den synda, Lars. Såpass godt skulle du ha kjent meg. Men kafor bryr du deg? Du fikk det jo som du ville. Du drap dotter di. 
Han gliste stygt. – Ka som enn hendte med ho, Synnøve, va ho ikkje dotter mi. All verda veit at det e dotter hass Bjørn Skraltbakken. 
– Kan du ikkje heller lyge åt alt anna folk, Lars? spurte hun. – Du veit så godt at det ikkje e sant. 
Han stanset og lente seg mot en vannpost. – Eg veit at han Bent e lovleg skilt frå ho Fjeld-flokså no. Når ska de gift dåkkår? 
– Det he du ikkje nåkkå med. 
Øynene hans smalnet. Han klødde seg i tinningen med pipeskaftet. – Eg fortalte deg om styggheita i Jämtland. Eg fortalt om at vi va tri kara, og vi va i ein styggrus. Men sa eg ikkje meir òg? 
Hun frøs nedetter ryggen. Ville han si det rett ut nå? Hun ville ikke høre det! – Kan eg ikkje berre få gå, Lars? sa hun fort. 
– Hmm! Eg sa at vi va tri dragona. Men vi va fire. 
– Eg sie ikkje nåkkå, Lars. Eg e altfor redd. 
– Ein dag betru du deg åt han Bent ... vesst du ikkje alt he gjort det. 
Hun gjorde seg klar til å gå. Han løftet hånden som om han ville gripe henne og holde henne tilbake, men han gjorde det ikke. 
– Siste ordet, Synnøve: Du bær på mykjy som du tykkje e verdt å hemne. Den vesle lausungen ... Men du ska alder tala. For sommå ka du gjer meg, vil du sitta fast i samma gjørma. Søkk eg, søkk du. 
– Eg sie ikkje nåkkå, eg, sa hun fortvilet. – Forstår du ikkje at eg e redd, Lars? At eg berre vil ha fred? 
Hun løp, og han fulgte ikke etter. Da hun rundet hjørnet og skottet bak seg, så hun at han fremdeles sto der med pipen sin og så dystert ned for seg. Han hadde rett. Altfor mye sto på spill for ham, til at han kunne sove trygt så lenge hun levde!