Drøm og mareritt (Heftet)

Serie: Hjertets røst 11

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Hjertets røst
Serienummer: 11
ISBN/EAN: 9788202504151
Kategori: Romanserier
Omtale Drøm og mareritt

En kvinne som følger sitt hjerte
En uforglemmelig kjærlighetshistorie

Gjertrud og Klara blir uvenner etter hendelsene i påsken, og forholdet til Storset henger i en tynn tråd. Noe senere reiser Klara til Kristiania i forretninger – men hun har også andre planer. Hun støter tilfeldigvis på Carl Emil, som nå bare kaller seg Emil Andreasson. Han virker temmelig forkommen, og snakker varmt om Gjertrud.
Om sommeren blir Gjertrud med for å arbeide på Storset-seteren, og en dag kommer en kjent mann vandrende over fjellet ...

Gjertrud så opp, så rett over det tørre bekkefaret, og kjente igjen skikkelsen som sto et par–tre hundre meter unna. Det var en kar i svart jakke og bukse, med halvlange støvler og hatten skjøvet langt bakpå hodet. Skjorten lyste hvitt.

Til toppen

Andre utgaver

Drøm og mareritt
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Sigrid Lunde:

Utdrag

Gjertrud skulle arbeide på Storset i våronna, og hadde møtt opp til frokost sammen med de andre folkene. Det var brødskiver og kaffe, og her var mye folk, så stemningen var høy, men det var overraskende at både Kjempe-Lars og Ola også satt ved bordet. De fant det tydeligvis ikke under sin verdighet å delta i onna i dag. Ola satt i bare underskjorten, med bare armer. De røde bukselene lyste mot det hvite. Han snakket med store armbevegelser, om alle de tekniske vidunderne som var under utvikling i Tyskland og De forente stater: Slåmaskiner og pløyemaskiner som ikke brukte havre og vann som drivstoff, men som gikk på bensin, petroleum og olje, og som fikk arbeidet unna i en fart.
– Men selvsagt, sa han overlegent, – de passer bare under store forhold, med store flater å slå. Dere småfolk kan bare plystre langt etter slike doninger, dere kan jo knapt få en hestedreven slåmaskin i drift. Men slik er verden. Det er forskjell på storfolk og småfolk.
Han lo av sine egne ord, men Gjertrud syntes ikke det så ut som om noen tok ham fornærmelig opp – bortsett fra gammelkaren, som ga sønnen et advarende blikk. Men Ola var i storform, og lot som han ikke merket noe. – Enn du, Gjertrud, skulle du ikke ønske at de fant opp en maskin som trakk ungene ut, bare ved å montere en maskin mellom beina på hun som skal ligge? Da hadde det vært fort unnagjort. Dere kunne ta patent på en maskin som kjerringa kan legge en énkrone på, og så la den sette i gang.
Gjertrud og lot som om hun tok forslaget alvorlig. – Nei, det ønsker jeg ikke, Ola. Jeg koster jo mer enn bare én krone. Og jeg skulle gjerne se den kvinnen som var villig til å bruke en slik maskin.
Karene brølte av latter. – Du har ideer, du, sa Gjertrud lunt, – men jeg skulle heller ønske at jeg hadde råd til å kjøpe en rundstrikkemaskin. Den går på håndkraft, men det kan jeg leve med.
– Hvis jeg var en rik mann, sa Emil galant, – så skulle jeg kjøpe en slik maskin til jordmoren av mine egne penger. Men jeg ser at Ola Storset ikke har barbert seg i dag. Jeg kan oppfinne en barbermaskin! Den vil selge hemskt mycket. Du stikker bare hodet inn i maskinen, sveiver rundt, og når den er ferdig, er du barbert.
En husmann ristet på hodet over forslaget. – Det kan ikke gå. Ingen ansikter er jo like.
– Men det blir de etterpå, sa Ola.
Nå var det ikke én som ikke gapte av latter.
Kjempe-Lars smalt hånden i bordplaten så kaffekoppene skranglet. – Nå skal det arbeides!

Timene gikk fort. Gjertrud fikk lov til å gå etter sammen med Malene, selv om hun snart måtte løpe til gården for å smøre på brødskiver til åbitskaffen ved halv ti-tiden. Men under middagshvilen fikk hun seg en opplevelse som skulle sitte i henne lenge. Emil hadde ikke gått inn på rommet sitt for å hvile, han hadde ruslet ned til elven, tatt seg en dukkert i Sæterdøla, og lagt seg i skyggen under en veldig hegg. Der lå han og sov som et barn. Gjertrud ville gjerne kjøle seg ned, men hun ville ikke forstyrre Emil. Og hun visste at satte hun seg hos ham, så ville det bare bli snakk av det, og Ola ville ikke nekte seg noen spydige ord. Så hun satte seg ved elvekanten i stedet, og der satt hun, da hun da hun fikk øye på selvsamme Ola, som kom luskende ned mot elvebredden. Han hadde langljåen med seg og gjorde seg klar til å bruke brynet for å kvesse bladet. Men da oppdaget han Emil. 
Gjertrud var sikker på at Ola ikke hadde sett henne, for han ropte opp. – Ligger du der, din svenskejævel?
– Ja, her ligger svenskejævelen, svarte Emil. – Er det feil sted å ligge?
– Jeg har tenkt på det, sa Ola, og selv om han gjorde stemmen munter, var det likevel en skarp undertone i den. – Det har jeg tenkt, ja, at hvis jeg skar hodet av deg med denne ljåen, så fikk Storset-folket mindre å bekymre seg om.
Gjertrud grøsset, og gjorde seg liten der hun satt. Hun ønsket ikke å bli sett av Ola, for dette var ikke for hennes ører.
– Ja, svarte Emil rolig, – det ville stoppe munnen min, det er sant. Men i stedet ville du få andre problemer. Hva hadde du tenkt å gjøre med svenskeliket? Kaste hodet og kroppen min i elven, og håpe at de forsvant ut i fjorden?
Ola glemte hele kvessingen. Han hektet ljåbladet opp på en grein og fant fram røykesakene. Han roet seg, ristet på hodet. – Faen ta deg, Emil. Det du vet, tier du stille om! Du har lovet det?
Emil lo. – Ja da. Min munn er lukket med syv segl. Det var den i fengselet også.
For noen ord! tenkte Gjertrud. De hadde en uhyggelig klang, som ble værende i hodet hennes. Hun gjorde seg liten og stille da hun listet seg oppover mot gården igjen. Hva var det Ola var redd for at Emil skulle snakke om? Hva var det som gjorde storbonden så bekymret at han fantaserte om å ta livet av svensken? For det var sjelden bare en spøk, når Ola truet med å mishandle noen.

Til toppen

Bøker i serien