Anna løp så fort hun kunne nedover den glatte, isete gata. Det var som en skarp klo klemte til rundt hjertet. Hun skled på en issvull, falt nesten, men klarte med et nødskrik å holde seg på beina.

Heine og Charlotte, og kanskje Albert, lå under den store lastebilen. Kunne de overleve? Var de blitt kastet ut da kjøretøyet trillet rundt?

Tanken på å miste dem var umulig.

Mens hun løp, håpet hun desperat å se Heine og Charlotte komme til syne, men kunne ikke se noen av dem. Bare fullt opp av folk som stimlet sammen rundt det veltede kjøretøyet. Hjulene som fortsatt spant, men langsommere nå, for til slutt å stanse helt. Som var det livet selv som tok slutt.

Var Heine og Charlotte kommet i klem under lastebilen?

Nei, slik kunne det ikke være, ikke nå som fremtiden hadde sett så lys ut for dem!

Endelig nådde hun ned til nedre del av gata. Hun albuet seg gjennom mengden som hadde stimlet sammen rundt Wichitaen.

– Heine! ropte hun.

Men det var ingen som svarte.

– Heine! Charlotte!

Hun forsøkte å komme seg rundt det veltede kjøretøyet, for å se om de var på den andre siden. Men folk presset på, alle skulle så nær som mulig, uten å gjøre mine til å forsøke å hjelpe.

– Heine!

– Han ligger klemt under vogna, var det en som ropte bak henne.

Det gikk et sus gjennom ansamlingen.

– Han er død! var det en annen som ropte.

Så snakket alle i munnen på hverandre. Hysteriske rop, mens folk sloss om plassen. Hulkende slapp Anna seg ned på kne, la seg flat for å kunne se under kjøretøyet. Hun husket knapt hvordan lastebilen så ut før den veltet. Men hun visste den ikke hadde tak, bare et sete for sjåføren og en passasjer eller to, og et styrehjul som stakk opp.

Nå var alt klemt sammen, hun kunne ikke se noe der hun lå på magen og forsøkte å få øye på noen i mørket under kjøretøyet.

Fortvilet krabbet hun videre rundt lastebilen.

Der, en arm som stakk ut!

Var det Heines fingre? Hun syntes ikke det lignet, men kanskje var det fordi hun så inderlig ønsket det ikke var ham.

– Heine! skrek hun. – Hører du meg!

Ikke noe svar.

Han lå der så underlig stille. Hun rørte ved hånden som stakk frem. Den var like kald som snøen den lå mot. Hånden var som livløs, hun fikk ikke noe svar da hun klemte den.

Hun forsøkte å trekke i armen, men klarte ikke rikke resten av kroppen, det virket som den satt fast.

– Heine! hikstet hun. Gråten sto henne i halsen.

Til toppen