- Å, unnskyld … stammet hun, da hun fikk se den middelaldrende, gråhårede kvinnen som satt alene ved enden av konferansebordet. – Jeg må ha misforstått. Jeg skulle møte Monsieur laCaeur. - Nei, du har ikke gått feil, sa damen. – Kom inn, Emilie. Det gleder meg at jeg endelig får møte deg.

Emilie var forvirret. – Unnskyld, stotret hun. – Kjenner jeg Dem? Jeg husker visst ikke …
Damen kom mot henne med utstrakt hånd, og først nå så Emilie at hun satt i rullestol. Det kostet henne visst en hel del å rekke frem hånden for å hilse. Fingrene skalv. – Tilgi meg, sa hun smilende. – Det var uhøflig av meg å ikke presentere meg med det samme. Du kjenner nok ikke meg, annet enn av omtale. Vi har truffet hverandre før, men da var du så liten. Bare en liten baby, faktisk. Og du var like søt da, husker jeg. Mitt navn er Laureen laCaeur. Jeg er Andrejs kone.