Det var et stillferdig følge på tre som tok seg oppover bakkene fra bryggen til husene på Bakkejord. Hulda gikk hele tiden og kastet raske, usikre og nysgjerrige blikk på Lilja. Benjamin kjente hvordan Liljas lille hånd klemte hardt om hans egne fingre mens hun stirret i bakken, og selv gikk han fremdeles og kjempet mot sinnet som satt i ham etter Bjartes oppførsel. Sinne – og en nesten smertefull uro. Han ønsket så inderlig at Lilja hadde sluppet å oppleve dette. Hadde været vært bedre, ville han ha hatt muligheten til å gå direkte innom Dalsvika, og kunne kanskje ha satt henne igjen hos Hartvig og Astrid, i hvert fall for en tid fremover. Inntil han fikk ordnet med et hjem for henne der han visste at hun ville være trygg og fikk det godt. Men værgudene hadde villet det annerledes. Det hadde ikke vært mulig å ta båten inn over grunnene med så mye brottsjø og så sterke vindkast. Vinden kom fremdeles i friske kast, også oppunder lia der bygningene lå, men den var på langt nær så sterk som den hadde vært ute på sjøen. Bjarte var ikke å se da de kom frem til tunet. Bodil hadde heller ikke vist seg, men Magda sto nedenfor trappen og så dem komme. Til sin lettelse så Benjamin at hun holdt Nusse i armene. Da hadde hun klart å få tak i den skremte katten, noe som nok ville spare Lilja for mange tårer og ham selv for tiden han ellers ville blitt nødt til å bruke på både trøsting og reprimander. Lilja hadde også sett Nusse i Magdas amer. Nå rev hun hånden ut av Benjamins og la på sprang mot Magda. – Få katten, sa Lilja strengt da hun stanset foran Magda. – Gi meg Nusse. Magda svarte med å løfte katten opp mot ansiktet og gni nesen kjærlig inn mot pelsen. – Gi meg Nusse! Liljas stemme skalv lett av en blanding av sinne og tilbaketrengt gråt. – Hvorfor det? Magda så utfordrende på henne. – Fordi han er min! – Ikke nå lenger. – Jo, det er han! Lilja knyttet nevene. – Nusse er bare min. – Nei, for det er han ikke det så! Magda fortsatte å kjæle med katten. – Hvis du skal bli boende her hos oss, er han like mye min som din. Da er han vår. Ikke sant, far? Magda snudde seg mot Benjamin. – Ikke sant at han tilhører oss alle? Mens de ventet på svar fra Benjamin, hadde også Hulda gått bort til Magda og ble stående og klø Nusse i pelsen. Lilja kjente gråten sprenge på. Der sto de, disse to fremmede jentene, som var Benjamins døtre, og som kalte ham for far ... Der sto de og klemte på hennes Nusse. Nå prøvde de å ta fra henne ham også! – Benjamin ... Hun snudde seg gråtkvalt mot Benjamin. – Si at han er min! Si at de skal gi ham til meg!

Til toppen