Det viktigste var å følge jordmorens råd, og ved å tenke på det hadde Maria til en viss grad klart å samle seg. Da døren ble åpnet, slo hun opp øynene og møtte Kristians blikk. Hun merket vagt at moren forlot rommet.

Kristian lukket døren etter seg, tok noen skritt inn i rommet før han stanset og ble stående, usikker og forknytt, så Maria. Hun ble varm om hjertet. Svangerskapet hadde vært vanskelig for ham også. Hun hadde sett og følt hvordan det tæret på ham. Hvordan han hadde det mens fødselen sto på, kunne hun bare forestille seg.

"Det ble en gutt,» konstaterte han og kastet et raskt blikk mot bylten ved siden av henne.

Maria nikket. "En odelssønn," sa hun og trakk forsiktig på smilebåndet. «Du har fått det du ønsket deg.» Ordene kom selv om Kristian aldri hadde nevnt at han ønsket seg en sønn og ikke en jente. Når hun en sjelden gang hadde spurt, hadde han sagt at det ikke spilte noen rolle bare barnet var friskt og velskapt.

Kristian kom bort til sengen. Blikket var festet på barnet. Gutten sov, mørke vipper tegnet seg mot den gylne huden. Ja, for huden var gyllen. Som om han allerede hadde ligget under solen.

"Han er liten." Kristian satte seg på stolen som jordmoren nettopp hadde forlatt.

Nok et nikk. Så fulgte en svak skjelving, den rislet gjennom henne som en smal, kald bekk. Fødselen hadde gått bra, det hadde vært viktig for henne, men vel så viktig var Kristians reaksjon. De var gift og hadde lovet hverandre troskap. Sviktet han henne nå, ville løftet deres smuldre opp og bli til ingenting.

Maria tok sønnen i armene og løftet ham opp mot Kristian, som ikke slapp gutten med øynene. "Vil du holde ham?" Det kom lavt, som om hun kviet seg for å spørre.

"Han er så liten. Jeg har aldri holdt et så lite barn."

"Jeg har ikke mye erfaring med spedbarn, jeg heller. Vi må venne oss til det."

Kristian nikket, men hun så tvilen i øynene hans. «Du var ofte hos Astrid. Hun hadde mange barn. Jeg vet at du var med på fødselen til et av dem.»

«Det er lenge siden. En hel evighet.» Hun fortsatte å holde sønnen opp mot ham, det ble umulig å avslå, og da Kristian sto der med gutten deres, kjente hun den nok en gang, rislingen.

"Han ligner ikke på meg," sa Kristian med ett.

"Jordmoren sa at det er vanskelig å se hvem barnet ligner i begynnelsen, det blir annerledes når han blir eldre."

Kristian nikket. Han betraktet gutten innstendig, og Maria ble liggende og holde pusten. Var han usikker?

"Hva skal vi kalle ham," spurte han uten å se til hennes kant.

"Jeg har ikke tenkt på det. Har du et forslag?"

Han ristet på hodet. "Det overlater jeg til deg."

Maria rynket pannen. Hun hadde trodd at de skulle ta valget sammen. "Hva med å kalle ham opp etter faren din?"

Kristians ansiktstrekk hardnet. "Nei," sa han kort.

"Men jeg trodde at du …"

Lenger kom hun ikke, for nå rakte Kristian henne bylten. "Du kommer sikkert på noe."

Hun burde ha blitt vant til det, men da han snudde seg og gikk mot døren, skyllet overraskelsen innover henne. Var han ikke glad for barnet? Og hvorfor ville han ikke at gutten skulle oppkalles etter faren? Kristian hadde svart så bestemt, som om det var noe han hadde tenkt gjennom og bestemt seg for lenge før hun stilte spørsmålet.

Som jordmoren snudde Kristian seg idet han skulle åpne døren. "Men jeg skal ta meg av ham," sa han fort. "Du trenger ikke være redd for annet."

Maria rakk ikke å si noe, rakk ikke å stille spørsmål, før han var ute. Skjelvende ble hun sittende med sønnen i armene.

Til toppen