Kåre er gretten der han rir hjemover mot Lunner. Han prøvde å få kvinnfolket han var sammen med, til å bli med på leken da han gjorde tilnærmelser, men det viste seg at hun langt fra var så villig som hun viste tegn til på begynnelsen av kvelden.

|Han banner lavt og ser dystert ned i manen på Stjerna. Det er ikke ofte han rir på henne, men hun er like rolig som ellers. Han stryker henne over halsen idet han vender henne opp den siste kneiken mot gården. – Maren er den beste, sier han høyt.

Stjerna setter opp farten, og Kåre kan ikke annet enn å smile. Stjerna vet hva som venter. Hun er en flott hest, men har ikke tanker for annet enn mat.

Gården er trolsk og vakker, der den ligger opplyst i måneskinnet, og Kåre kikker lengselsfullt opp mot soveromsvinduet til Maren. Hvor gjerne skulle han ikke ligget der inne sammen med henne – han skulle vært så kjærlig og god, og gitt henne all den nytelse en kvinne kan drømme om. Med et sukk slipper han seg ned fra salen. Så leier han med seg nordlandshesten inn i stallen.

Han er dyster til sinns når han går mot det lille krypinnet sitt. Det er ikke lenge før han skal på middag til Granums nå, og en rislende kulde sprer seg nedover ryggen på ham ved tanken på hvor ubehagelig det kommer til å bli.

Kåre stanser utenfor døra og stirrer opp mot hovedbygningen til han blir sår i øynene. Maren må da bry seg litt om ham, alle kvinner gjør jo det. Han fisker en sigarett opp fra skjortelomma og lar den henge i munnviken mens han finner frem tennstikkene. Den blafrende, lille flammen synes å være det eneste lyset i verden når den lyser opp ansiktet hans. Han holder sigaretten mellom fingertuppene.

Da kommer han på nøkkelen Marie gav ham for lenge siden. Jeg stoler på deg, var ordene hennes – den passer til ytterdøra, og du må bare bruke den om jeg ikke er hjemme, eller om du skulle ha en viktig grunn for å gå inn.

Han slenger fra seg den halvrøkte sigaretten. Sneipen blir liggende og gløde på bakken. Kåre finner nøkkelen i den øverste skuffen på kjøkkenet. Den kjennes varm i hånden, som er blitt kjølig etter rideturen.

Når han står foran døra til våningshuset, raser mange tanker gjennom hodet hans. På en måte føler han at han svikter Maries tillit, men på den annen side, han må se Maren!

Låsen gir fra seg et lite klikk idet han vrir om nøkkelen, men døra glir lydløst opp, han smurte den i sommer. Han blir stående, usikker på om han skal gå videre, men det er som om tankene flyter rundt i spriten. Dørkarmen kjennes hard mot skulderen og overarmen idet han lener seg mot den. Så er det som om kulden dytter ham innenfor, og før han vet ordet av det, står han i entreen.

Trappen synes å rage skyhøyt og bratt over ham der han står i bunnen av den. Han har bare vært her par ganger i annenetasjen. Den ene gangen var da Marie fikk besøk av doktor Ås, og han kvepper til idet han hører hosting. Han rister på hodet av seg selv, alkoholen driver gjøn med ham nå.

Han tar av seg støvlene og setter dem på gulvet rett nedenfor trappen. Så tar han det første steget, så det neste … Hånden glir over det lakkerte gelenderet.

Det svimler for ham idet han går ut på gulvet i andre etasje, og han kvepper til idet han hører hostingen igjen. Et øyeblikk kjenner han trang til å flykte, men så husker han hvorfor han egentlig har kommet. Det er kanskje galt det han gjør, men han skal bare stjele et lite glimt av henne. Et bilde han kan ta med seg når han kryper ned i sin egen seng. Døra knirker litt, men ikke mye, og med ett er det ingen vei tilbake.

Til toppen