Dagen var varm og solrik, men varmen klarte ikke å fortrenge kulden Julie kjente innvendig der hun gikk bortover gaten med nakken bøyd og blikket festet på bakken. I dagene etter at Alfred Jakobsen hadde kommet med den tragiske beskjeden om Hilmar, hadde hun gått rundt med en hard knute i magen. Tanken på at Hilmar hadde forsvunnet på havet var vond og uvirkelig. Han fortjente ikke en slik skjebne. Hun satte opp farten da hun nærmet seg bygården der Marie og Normann bodde. Hun håpet at Marie var hjemme. Det var sjelden hun gikk dit på uanmeldt besøk, men nå måtte hun snakke med noen. Hun hadde ikke sett Mathilda på en stund, men tiden strakk ikke til. Hun bestemte seg for å gå innom henne når hun hadde vært hos Marie. Endelig var hun fremme. Hun smatt inn i bakgården og hastet opp trappen til Maries leilighet. Løftet hånden og banket på døren. Hun trippet utålmodig mens hun ventet på at noen skulle åpne. Det luktet rent i trappeoppgangen, men den var upersonlig og kald. Selv om solen varmet, var det likevel et kjølig drag i luften. Hun skvatt da døren brått gikk opp. Hushjelpen sto foran henne med et spørrende uttrykk i øynene. – God dag, frue, sa hun og neide. – God dag, er Marie hjemme? sa Julie andpusten. – Det er hun. Kom inn. Hun smilte og gikk til side for å slippe inn Julie. – La meg ta kåpen, sa hushjelpen og rakte frem hånden. Julie dro av seg kåpen og ventet til hushjelpen hadde hengt den opp på stumtjeneren. Deretter viste hun henne inn i stuen, der Marie satt og leste avisen. – Det er besøk til fruen, sa hun. Marie så overrasket ut da hun løftet blikket fra avisen og fikk øye på henne. Hun brettet avisen raskt sammen, la den fra seg og reiste seg. Hælene klapret muntert mot gulvet da hun gikk mot henne. – Julie, så hyggelig at du kommer. Hun strakte hendene frem og tok Julies hender i sine. – Kom med litt kaffe til oss, er du snill, sa hun til hushjelpen, som nikket og forsvant inn på kjøkkenet. – Forstyrrer jeg? sa Julie og møtte blikket hennes. Hun kjente varmen fra de myke, hendene hennes. Blikket var imøtekommende og vennlig, men også spørrende. – Aldeles ikke, det er alltid hyggelig å få besøk av deg. Hun slapp hendene til Julie og gikk foran inn i stuen. Solen sendte lysstråler inn gjennom vinduet og la rommet i et sløret, vakkert lys. – Vær så god og sitt, sa Marie. Hun satte seg og tente en sigarett mens hun betraktet henne. En liten rynke kom til syne i pannen hennes. – Er det noe galt? Du virker bekymret. Julie la hendene i fanget og bestemte seg for å gå rett på sak. – Jeg har fått dårlige nyheter om Hilmar, sa hun lavt. Marie hevet det ene øyebrynet. – Hva slags nyheter? Er han skadet? – Han er død, sa Julie og kjente seg med det samme forferdelig oppgitt og trett. Tårene var ikke langt unna, kjente hun. – Død? Jeg forstår ikke, fortell meg hva som har hendt. Julie trakk pusten før hun fortsatte. – For noen dager siden fikk jeg besøk av en mann ved navn Alfred Jakobsen. En fisker fra Bodø. Hilmar bodde hos ham og hjalp ham med arbeidet. De ble kjent med hverandre på Hurtigruten i fjor vår. Hilmar var med denne Jakobsen på lofotfisket i vinter. Like før fisket var ferdig, røk de ut i en voldsom storm. Hilmar ble kastet over bord og forsvant. Han er meldt savnet, men man må anta at han er død. Ifølge herr Jakobsen er det liten sjanse for at han har overlevd. Marie fikk et trist drag i ansiktet. – Så forferdelig. Men han er altså ikke funnet? – Nei, sa Julie. Hun så ulykkelig på Marie. I det samme kom hushjelpen tilbake. Hun dekket på og skjenket kaffe i små, hvite porselenskopper med gullkant før hun trakk seg stille tilbake. Marie ristet svakt på hodet. – Dette var triste nyheter. Hva skal du gjøre nå? Stemmen var medfølende. Julie trakk på skuldrene. – Hva kan jeg gjøre? Hun ga fra seg et lite sukk. – Jeg håpet at han hadde det bra og at han ville finne den roen han lette etter. Men slik gikk det ikke. – Har du fortalt det til Lilly? – Ikke ennå. Og Sunniva er for liten, hun husker ham ikke lenger, vil jeg tro. Når hun blir stor, skal jeg selvfølgelig fortelle henne om faren hennes. Julie tok en slurk av kaffen, som nå var blitt kald. Hun satte koppen fra seg. Hendene skalv, kjente hun. – Jeg skulle ønske du slapp å oppleve dette, sa Marie. – Det gjør det vel også vanskeligere for deg å få innvilget skilsmisse, ikke sant? – Jeg tror det. Vi er bare separert, og så lenge han ikke er funnet, er jeg fremdeles bundet til ham. Kanskje jeg aldri blir fri fra ham. Jeg vet ikke hvordan reglene er når den ene forsvinner. Vi må begge skrive under på at vi vil skilles.

Til toppen