Det første som slo dem da de steg inn i stuen, var lukten. Den var avskyelig, en blanding av sykdom og urenslighet. Her var mørkt; det eneste lyset stammet fra en peis i hjørnet og et enslig vokslys. Menneskene var mørke skikkelser og bleke, stirrende ansikter. Når de kom utenfra, virket det nokså lunt der inne, syntes Gjertrud, men hun visste at når hun ble romvant, ville hun synes det var kaldt. Alle satt med utetøyet på, så hun. En av kvinnene var antagelig ungkona, og hun så også en eldre kone, som kanskje var svigermoren. Hun så ingen mann; var han ute i fjøset? Derfra hørte hun hjerteskjærende rauting og breking. I sengene lå det unger, så å si oppå hverandre, hun tellet seks tilsammen. Den minste hang i en vugge fra taket, og var neppe halvåret. 
Den unge kvinnen reiste seg og kom mot dem, med kulerunde øyne og en gapende munn. – Men får vi fint besøk? 
– Det er jordmoren, sa Gjertrud og følte seg intenst utilpass. – Og så er det fru Kleistmann, doktorfruen. 
Kvinnen vred hendene. – Nei å nei, hva skal dere her? Vi har ikke råd til doktor, vi. 
– Dette koster ingen ting, sa Evelyn stivt. Hun var blek; det var nok stanken som påvirket henne. – Vi må se på de som er syke. 
– Å, det er ikke rare greiene, ikke rare greiene, jamret kvinnen. – Litt sterk forkjølelse, det kommer og går, det. Og så har gubben min et sår som ikke vil gro. Men det går seg til. 
– Er han er i fjøset? spurte Evelyn. Hun overrasket Gjertrud ved å ta initiativet. Det fantes åpenbart en styrke bak all forfinetheten hennes. 
– Ja, han har med seg drengen. Han er ikke frisk, han heller, men han må arbeide, så lenge han kan stå på beina og krever å få spise. Det er ikke råd for annet. 
– Så dere har en dreng også? 
– Han bor i stallen. Han overlever fint der, for han vil ikke være her inne, sier han. 
Og det var kanskje like klokt, tenkte Gjertrud. 
Kvinnen skravlet ivei om at finfolket måtte få kaffe, selv om kaffe knapt fantes, men at det ordnet seg med litt grøt og sirup. Gjertrud vinket henne av med et anstrengt smil. Hun kviet seg for å ta imot et måltid her, hvor det åpenbart myldret av både luftbårne og klesbårne basiller. Hun ble fylt av en redsel hun adri hadde kjent før: redselen for å bli smittet og dø. 
Det kom fram at kvinnen het Ragnfrid. Den desperate, nervøse skravlingen hennes var som en dur i ørene til Gjertrud, og gjorde det vanskelig å samle tankene. Hun svinset rundt dem og stirret på dem med de kulerunde øynene sine. 
Evelyn hadde vært i bygden lenge nok til å slutte å være Des og på etternavn. Nå grep hun ordet igjen – hun ville vel vise hvem hun var, tenkte Gjertrud. 
– Nå skal du bare sette deg ned, Ragnfrid, og la oss styre her, sa Evelyn. Vet du om flere gårder her i grenden hvor det er sykdom? 
Det visste Ragnfrid, og igjen fosset ordene ut: Navnet på den og den gården, det og det huset hvor det ble hostet og jamret. Gjertrud skrev det ned, men slik ordene raste ut, måtte hun flere ganger be kvinnen om å gjenta. Det var ikke så greit, for grendefolk hadde ett navn på folk, mens det i kirkeboken sto andre, litt mer ærverdige navn. Men de måtte begynne et sted. 
Noe kilte i bakhodet mens hun tenkte over hvordan hun skulle begynne. Hun så gjennom det huh hadde skrevet, og sendte Ragnfrid et spørrende blikk. – Du sa at en av kvinnene på Mogarden heter Mildrid? 
– Ja. Hun er nå der nå. Hun besøker bestemora si i ny og ne, og gir henne litt penger. 
Mildrid? Hvor vanlig var det navnet i Sæterdalen, tro? – Hun kalles vel ikke tilfeldigvis Mildrid Storlykkja? 
Ragnfrid slo hendene sammen. – Men kjenner jordmoren henne? Hun er nå et vidløftig kvinnfolk, og hissig som et lemen! 
Der forsvant siste rest av tvil. Gjertrud bet seg i leppen. Nå var det som om skruen vred seg enda hardere til, siden dette var et menneske hun kjente godt. Det var nettopp noe slikt som dette doktor Kleistmann fryktet – at folk beveget seg over hele bygden og dro smitten med seg. Og Gjertrud kunne vanskelig tenke seg at noen var mer skjødesløs enn Mildrid! 
Hun rev seg løs fra tankene. Hun måtte konsentrere seg om det som var her og nå. Det måtte vaskes her inne. Absolutt alt sengetøy, så lite det enn var av det, måtte rengjøres. Noen lå rett på bolsteret, og både det og de måtte være fulle av utøy. Gjertrud lukket øynene og minnet seg selv på at når hun ikke ante hvor hun skulle begynne, så var det bare å velge et sted og begynne der. Selv den lengste reise begynte med det første skritt. 
Evelyn tenkte tydeligvis på samme måte. Hun tok opp to ansiktsmasker og rakte en til Gjertrud. 
Hun knyttet den på seg og smilte til gårdskona: – Nå må du si til ungene at de ikke skal bli redde, selv om vi ser ut som landeveisrøvere! 
De begynte i hver sin ende. Gjertrud begynt med den yngste av guttene, som lå så underlig stille. Han var altfor tynn. Mens hun undersøkte ham, hørte hun plaget hosting fra de andre. Noen hadde vondt for å svelge, og pintes av hosten. Minstegutten hadde ingen utslett eller synlig betennelse. Han var bare skinnmager, og hadde stygge skjolder på huden. Han var sår i rumpen og i skrittet etter reivene, men hvis sårene ble infisert, ville det stå ille til, slik som tilstanden her i huset var. Og ullteppet han lå i? Gud hjelpe henne, det var så stivt at det kunne stå av seg selv. Og så var det lukten som hun hadde lest om i doktorboken. 
Hele tiden skravlet Ragnfrid. I det ene øyeblikket hang hun over Gjertrud, i neste øyeblikk var det Evelyn som fikk nyte selskapet hennes. Gjertrud så til nestemann, åpenbart den nest yngste. Han så ut som en treåring, men var radmager og kunne like godt være et år eldre. Han hostet, og da hun fikk overtalt ham til å åpne munnen, slo en drepende dunst opp mot henne. Men ikke noe grått belegg. Samme skittenferdigheten her også, men heldigvis ingen sår på kroppen. Takk og lov for det, tenkte hun, for difteri smittet jo gjennom sår. Verst stelt var den ene jenta i ungeflokken. Hun hostet vondt, og hos henne så Gjertrud et belegg i munnhulen. Hun hadde det grusomt. Og feber hadde de alle sammen, bortsett fra den aller minste. 
Evelyn fikk nok av Ragnfrids uavlatelige skravling. Hun snudde seg mot henne, og ropte så masken bulet ut: – Jeg blir gal av munnbruken din! Du skal sette deg ned og tie stille, og så gjør du akkurat som vi sier! 
Kvinnen stirret skremt på henne. – Men jeg bruker da ikke munn? 
Gjertrud glattet over: – La oss få arbeidsro, Ragnfrid, for her er det bare elendigheten. 
Kuet satte kvinnen seg ned. 
De to «sykesøstrene» snakket lavt sammen. Gjertrud lot Evelyn føre ordet. 
– Du må bare ikke tro at jeg ikke har sett usle og fattigslige tilstander før! sa Evelyn hardt. – For det har jeg! Det som trengs her, bortsett fra medisiner, er ordentlig hygiene. Alt sengetøy må vaskes; helst skulle det brennes. All halm må skiftes ut. Store og små må vaskes. De må få styrkende mat, så de kommer til krefter. Vi må sende slimprøver til Kristiansund av alle sammen. Har vi glass nok til det? Alt må vaskes, rengjøres, vaskes! 
Hun trakk pusten, og så kom de forløsende ordene: – Eller hva mener du, Gjertrud? 
– Sanne ord, alt sammen, Evelyn. Her nytter det ikke å holde noe tilbake. 
Evelyn nikket. – Myndighetene må hjelpe oss, for dette er den rene sykestuen! 
 

Til toppen