Flukten (Heftet)

Serie: Lokketoner 7

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 253
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Lokketoner
Serienummer: 7
ISBN/EAN: 9788202433321
Kategori: Romanserier
Omtale Flukten
Bent er forbitret over å ha blitt tvunget til å gifte seg med Violetta. Han drar til gården der hun er blitt sendt for å føde barnet i hemmelighet, og oppdager at hun virker helt forrykt. 
Det som skjedde på setra, har fått følger. Synnøve forsøker å skjule sannheten, men Lars spør henne rett ut om hun er gravid, og gir henne en flaske med en drikk som skal løse «problemet». Camilla Meissner budsender advokat Isak Thomsen for å skrive sitt testamente. Men Lars kjenner planene hennes ... 

Det brant. Det stinket, putret, knitret. Natten var beksvart, men ilden spredte seg og kastet uhyggelige, dansende skygger over bygningene. Folk kom ut. 
– Du står betterde på, du, Lars? gaulet lensmannen. 
Elisabet kom også ut. 
– Meir øl, kjerring! rautet Lars. – Vi ska laga likbål! 

UTDRAG FRA BOKEN:
Mannen ble vist inn i stuen. 
– Nei betterde, ein jurist? sa Lars. – Og heilt fra Trondhjem? Di kjem kanskje med bud og skrift frå herr Stephan Meissner?
– Nei, var svaret. – Jeg kommer etter bud fra frøken Camilla Meissner. 
De håndhilste. – Navnet er Isak Thommsen.
Øynene til Lars lyste. – Betterde! Bror åt krigshelten?
– De kjenner Cordt, min eldre bror?
Lars fikk noe underlig i ansiktet, men Synnøve var den eneste som la merke til det. Han kremtet. – Sett Dem, og vent litt.
Han sto med ett i døren inn til kjøkkenet og så seg rundt. – Det e advokat Thommsen, sa han. – Ho Kamelen har skrive etter’n. Finn fram det likast du har av mat, Mare. Uansett ka’n har som ærend, så ska han ikkje sei at det mangla på gjestfriheta.
Kokka satte i gang med å ordne mat til den besøkende, og det ble Synnøve som måtte hente pølse og andre godsaker fra storstabburet. Det nyttet ikke å be de andre jentene, for de var vettskremte for nisser og skrømt. Stabburene bugnet. Overdådige julegjestebud hadde ikke endret stort på det. Synnøve dro inn lukten av salt og surt der hun sto, mens tankene kvernet. Hva ville nå skje? Ville Camilla lage et nytt papir på sin siste vilje? Da var det bare å håpe at hun ikke la Synnøves nakke på huggestabben igjen.
Hun var tilbake igjen, hørte den muntre samtalen inn fra stuen. Lars var så blid, så blid, og kom med en og annen skrallende latter. Elisabet var kommet ned fra loftet og lød riktig blid, hun også. Å ja, det var stort med besøk fra Trondhjem – av dannet folk. Og der: lette tripp ned trappen. Christine kunne ikke styre nysgjerrigheten sin. Hun gikk rett fra den mørke gangen og inn i storstuen. Så var det hilsing og høfligheter igjen.
Synnøve var ferdig med sitt. Rastløsheten klødde i henne da hun reiste seg. – Eg må sjå åt ho frøken Meissner no, sa hun fort.
Maret Skogja sendte henne et uutgrunnelig blikk da hun var på vei ut. Klara slo hendene sammen og hvisket så høyt at det måtte høres godt ut i stuen. – Men kafor fer du, Synnøve? Han e ein flottas, denna trondhjemmer’n. Jø òg!
Som om Synnøve ikke visste det. – Sei det åt ho Signe, var hun rask med å svare. – Ho stirra på advokaten omtrent som når ein katt stirra på ei fløteskål.
Signe hørte det, og rakte tunge til henne.
Hun var inne hos Camilla, som satt i sjeselongen, godt innpakket i et saueskinnsteppe, selv om det ble stormfyrt i ovnen.
– Jeg har forstått hvem vi har fått på besøk, sa hun med lidelsesfull stemme. – Det er unge herr Thommsen?
– Jau.
– Hva sa han til deg, da?
– Ikkje nåkkå. Eg såg når’n helsa på’n Lars. – Eg trudd ikkje han kom, eg. I alle fall ikkje så fort, våget hun å legge til, da Camilla ikke sa noe.
– Det er morsomt at Lars gjør slik stas på ham, sa frøkenen ettertenksomt, – så slipper han å stå og småhoppe av nysgjerrighet. Jeg undres hvor mye Lars vet om det som skjedde i Trondhjem forrige jul?
– Det e ikkje godt å sei, det, sa Synnøve. Men inni seg tenkte hun at Lars visste alt. Men hadde han tenkt å gjøre noe med det? Var han så grisk og hensynsløs at han kunne tvinge arven over i sitt navn, eller i hustruens? Var det ikke noe med at hvis en mann hadde en syk kvinne «på kår», hadde han rett til etterlatenskapene hennes?
– Du tenker? sa Camilla stille.
– Jau. Eg veit ikkje heilt kafor du ville ha’n hit, frøken Meissner. Det finst sakførara som bor mykje nerar.
Camilla smilte, og det var godt å se, for smilene hennes var blitt sjeldnere i det siste. – I beste fall, Synnøve, har jeg en dobbel hensikt. Selv om du og jeg har våre lidelser, kan vi vel unne et ungt kvinnemenneske her en annen skjebne. Eller hva?

Camilla Meissner tvang seg selv til å stå verdig oppreist da hun hørte skrittene til advokaten i den mørke gangen. Synnøve måtte støtte henne på venstre side, mens hun støttet seg til stokken med høyre hånd.
Isak Thommsen var like ungdommelig som Synnøve husket ham – liksom jentepen, uten å være feminin. Hun neide da han kom inn.
– Frøken Meissner. Frøken Sandmo, sa han og lukket døren bak seg.
– Advokat Thommsen, sa Camilla. – Jeg er glad De kunne komme.
– La oss snakke utvungent, foreslo han og satte vesken fra seg på vedkassen. – Tilgi meg, frøken Meissner, men når jeg ser deg, minnes jeg tiden da jeg var guttunge og kom og tigget til meg sukkerglasert frukt.
Synnøve likte så godt denne mannen, som så gjerne skjemtet med seg selv. Mannfolk flest var selvhøytidelige og følsomme på æren.
Isak tok frøkenen i hånden. Han så hvordan det sto til med henne, og klemte den forsiktig, merket Synnøve. Han strakte hånden fram mot henne også.
Hun nølte da hun tok den. – Eg e berre tjenestedråk, eg, herr Thommsen, minnet hun ham på.
– Det er ikke «bare», i ditt tilfelle, sa advokaten vennlig. – Jeg skulle hilse.
Synnøve merket en brå hete i kinnene. For sikkerhets skyld gjorde hun seg dum. – Så triveleg. Frå kem?
– Du gjetter ikke det?
Hun måtte ikke overdrive naiviteten. – Å, du meina herr Cordt, bror din? Han e kjøle triveleg.
– Synnøve, sa Camilla, og dumpet tilbake på sjeselongen igjen. – Bring inn noe godt fra kjøkkenet. Kokka har vel ikke lagt seg ennå?
Advokaten holdt fram håndflatene i en avvergene gestus. – Ingenlunde, frøken Meissner, ingenlunde. Løytnanten har fylt meg til randen med det beste fra matburene sine. Han var svært vennlig. En av pikene ordner et værelse til meg. Jeg fryktet i verste fall at jeg måtte finne sengerom hos lensmannen eller sognepresten.
– Det kunne godt ha hendt, hvis min svoger var i det lunet, sa Camilla tørt. Et drag av smerte løp over ansiktstrekkene hennes. – Men si meg: Løytnanten prøvde vel å tømme Dem ettertrykkelig?
– Det er ikke meget å fortelle, smilte Thommsen, – men han insisterte på å vite hva som var skjedd i Trondhjem. Dog fikk jeg følelsen av at han var godt kjent med mange detaljer.
Synnøve svelget. Visste Lars at fru Caroline Meissner, Elisabets mor, hadde prøvd å få henne druknet? Og at Cordt Thommsen kanskje hadde frelst hennes liv?
– Jeg kan lese tankene dine, Synnøve, sa Thommsen mykt. Han hadde slikt et godt smil. – Jeg følte at min brors redningsdåd … eller medvirkning til redningsdåd … stilte meg i et gunstig lys i Lars Storsets øyne.
– Å, han tenkje ikke så langt, Thommsen, sa Synnøve tørt.
Camilla fnyste foraktelig. – Å, ikke lytt til henne! Hun er begavet nok, men taler som et fehode nå. Storset tar vare på det han betraktet som sitt. Buskap. Og tjenestejenter.
Synnøve merket at hun hetnet, men Isak lot som han ikke merket det. Han begynte å åpne vesken. Opp kom en bok med løse papirer inni. – Jeg håper jeg kan bli her noen dager og roe meg etter den strabasiøse turen, smilte han. – Vi hadde en hel ulveflokk i hælene gjennom Lauvdal. Djevelen selv rir de beistene, men heldigvis hadde jeg hele tiden reiseselskap. Vi var heldige og gikk oss på en skadet elgku. Vi kunne skyte den, og da ble vargene igjen for å forsyne seg.
Han ga fra seg noen friske detaljer, men Synnøve følte ikke at han overdrev. 
– Jeg hilste også på frøken Christine, fortsatte han. Er det hold i det ryktet som går i visse kretser i Trondhjem, at hun korresponderer med herr Marius Fjeld, stadsmusikantens sønn? Han så på Synnøve.
– Eg … eg veit ikkje, herr Thommsen, sa hun fort. – De må mesta spør ho sjøl. Men eg veit da at dem va enig om å korr… skriv. Meir veit eg ikkje.
– Det burde ta slutt, sa Camilla stramt. – De tilhører to vidt forskjellige klasser.
– Unge herr Fjeld er forsvunnet som ånd i en fillehaug, sa Isak. – Jeg tviler på at frøken Meissners brev når sin adressat. Det er en underlig historie. Like underlig som at Bent Røysa så brått vendte Synnøve ryggen og fikk frøken Violetta Fjeld rett i hendene, ferdig anrettet og servert.
Synnøve ble kokende rød. – Eg kan forstå’n, eg.
Isak smilte varmt. – Du er et uvanlig menneske, Synnøve. Jeg håper vi kan snakkes den tiden jeg er her i Sæterdalen?
Hun så ned og nikket. Det var selvsagt hyggelig, men han visste ikke hva som lå foran henne nå. Det visste ingen – ikke hun selv engang.
 – La oss sette i gang, frøken Meissner, sa advokaten. Han ble alvorlig. – Siden du har påkalt mitt nærvær, går jeg ut fra at din opprinnelige, siste vilje skal endres?
– Ja, sa Camilla. – Jeg var selvisk da jeg trodde jeg lå for døden i Trondhjem, Thommsen.
– Selvisk? Jeg oppfattet det stikk motsatt.
– Ta deg av det juridiske. Jeg kjenner mine beveggrunner, sa Camilla trist. – Men det kan vente til i morgen. Jeg har grufullt vondt, og kan ikke få fram et ord mer.
Thommsen nikket forståelsesfullt. – Jeg forstår, frøken Meissner. Jeg kommer når De tilkaller meg.
Synnøve rykket til og så opp mot taket. – Ka va det?
To par øyne betraktet henne. – Hva mener du, Synnøve? spurte Camilla.
– Eg tykt det knirka over haue mitt. Det ska ikkje varra nå’n oppå loftet, vette?
Thommsen smilte. – Gamle hus kan være pratsomme, uten at det har med mystiske ånder å gjøre. Men ...
Camilla var blitt blek som et lik. Da hun støttet hånden mot armstøet på sjeselongen, dirret den.
Synnøve sprang opp.
Advokaten reiste seg og pakket vesken igjen. – Noen antydninger om hva testamentet vil dreie seg om, frøken Meissner … så jeg kan forberede meg litt?
– Jeg sier såpass som at hundre daler i sølvmynt skal tilfalle Synnøve. Det tåler vel mine griske slektninger uten at de iverksetter voldsferd? Siden vil jeg bruke resten av min formue til gode ting: De skal fordeles mellom de fattige i bygden, men på en forstandig måte … Åh, la det være nok sagt. Mer skal ikke tilfalle Storset enn det de er berettiget til etter loven.
Thommsen nikket. – Det er godt. God natt, frøken Meissner. Synnøve.
– Ødelegg det gamle testamentet øyeblikkelig, så det ikke kommer i veien …
– Ja.

Til toppen

Flere bøker av Sigrid Lunde:

Bøker i serien