Fra asken til ilden (Heftet)

Serie: Hjertets røst 9

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Fra asken til ilden
Serie: Hjertets røst
Serienummer: 9
ISBN/EAN: 9788202504137
Kategori: Romanserier
Omtale Fra asken til ilden

En kvinne som følger sitt hjerte
En uforglemmelig kjærlighetshistorie

Gjertrud føler seg ensom. Mer enn noe annet ønsker hun seg mann og barn, men hun hører verken fra Carl Emil eller Oskar. I stedet går hun inn for arbeidet med liv og sjel. Etter en fødselsforretning i Lauvdalen bestemmer hun seg for å ta en omvei på hjemturen, men det ender med forferdelse.

Gjertrud var livredd. Karen kunne være både tyv og kjeltring. Nå sto han og kjente på klærne hennes og klødde seg i hodet.
– Nei men, er de våte? Det var rart, for det har ikke regnet på flere dager. Han snudde hodet mot løeåpningen, og Gjertrud rakk ikke å trekke inn hodet. – Ho! ropte han. – Er det huldra?

Til toppen

Andre utgaver

Fra asken til ilden
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Sigrid Lunde:

Utdrag

Timene gikk. Skrittene var små, smertefulle. Fotbladene lette etter trygge steder å trå på, men de hadde ikke egne øyne, og hun merket ofte ikke den skarpe steinen eller den tørre kvisten før hun satte vekten på foten.

Hun trodde først at hun så feil, at det bare var ønsketenkning, men det var virkelighet: Foran henne lå en liten, grå løe, med torvtak! Hun hørte bjelleklang også, det måtte være en flokk med sauer i nærheten.

Løa kom nærmere for hvert smertefullt skritt. Gresset sto friskt her, men det hun fant inne i bua, var gammelt høy som det luktet stramt av. Hun visste at det ikke var ufarlig å legge seg i slikt gammelt høy, for der trivdes utøyet – bitende og stikkende smådyr som kunne forgifte blodet hennes. Hun visste om tilfeller der ferdafolk hadde blitt kronisk syke eller til og med hadde dødd av blodforgiftning. En skreppekar hadde fått en fæl feber og skalv seg inn i døden med klaprende tenner og ... Nei, slik måtte hun ikke tenke!

Hun satte seg på den høye stolpen i veggåpningen. Hun skulle gjerne ha laget et bål, men om hun hadde hatt fyrstikker, ville de jo ha vært ubrukelige nå. Men inne i løa var hun i hvert fall skjermet for vinden. Hun gikk inn og kledde av seg alt unntatt undertøyet. Det måtte få lov til å kroppstørke. Så gikk hun ut igjen og vred opp plaggene, spredte dem godt ut og hengte dem på en bjørkegrein.

Da hun var inne igjen, tenkte hun at hun kunne klart seg fint hvis høyt hadde vært tørt og friskt, for da kunne hun ha pakket det rundt seg. Gresset rundt løa tydet på at det ikke var blitt drevet markaslått her på lang tid. Det var ikke alle som orket strevet med å hente hjem markahøy. De lot bare dyrene beite der.

Hun visste at det nyttet ikke å sitte stille, så hun smådanset, hoppet og gymnastiserte. Rett som det var, var hun borte og kjente på klærne, men selvsagt var det nesten ikke skjedd noe, de var praktisk talt like våte. Hun ristet på hodet over seg selv. Hun visste da så inderlig vel at klær som skulle tørkes, måtte henge ute i mange timer!

Kanskje hun bare skulle kle på seg og komme seg videre? Bare hun kom seg noen kilometer lenger mot vest, så ville de første setrene komme til syne. Hadde hun bare hatt noe som lignet på sko! Hun tenkte hardt. Hun kunne flekke av fersk bjørkenever og bruke som såler, og binde dem om foten med tøyremser! Hun kunne rive opp underskjorten og ... Men ikke kunne hun flekke bjørkenever med sine bare hender, og det var ikke lett å rive opp linskjorten i passe store remser heller.

Hun satte seg ned, på gråten. Hvilken mistrøstighet hun hadde havnet opp i!

– Herre! ba hun lavt. – Nå ser du hvor hjelpeløs jeg er. Enn om du kunne sende en ferdafant eller en fjellvandrer forbi her? Jeg skal ikke be om stort, utenom det.

 

Så urimelig rart det var, måtte hun ha blundet. Da hun slo opp øynene, visste hun at hun ikke var alene. Hun hørte en lattermild mannsstemme, og mannen som snakket, befant seg ikke langt unna. Hun sprang opp. Hun satt i bare underbuksene, med brystene utildekket! Hun gikk bort til døråpningen og kikket forsiktig ut.

En mann. Svartkledd, med stor, fillete jakke med lapp på lapp, og digre vadmelsbukser stukket inn i fettede lærstøvler. Han var på vei mot løa. Han hadde et rart ansikt: høy panne, klare øyne og et hvitt glis bak et halvlangt, rødt skjegg. Øynene hans var stivt rettet mot klesplaggene som hang i treet.

– Nei hva ser du her, Espen? sa han høyt. – Kanskje du skal kle deg i kvinnfolkklær nå, så folk virkelig kan kalle deg tullete? Det er da merkelig å springe fra klærne sine på den måten?

Gjertrud var livredd, for denne karen hadde hun aldri sett før, og hun ante ikke hva slags type han var. Han kunne være både tyv og kjeltring. Nå sto han og kjente på klærne, litt forvirret. Snakket han med seg selv? Det så slik ut, men hun kunne ikke være sikker på at det ikke også var en annen kar i nærheten.

– Nei, men er de våte? Det var rart, Espen, sa mannen, – for det har ikke regnet på flere dager.

Han snudde hodet mot løeåpningen, og Gjertrud rakk ikke å trekke inn hodet. Som om det ville ha hjulpet, tenkte hun.

– Ho! ropte han. – Er det huldra?

– Ikke kom nærmere! ropte hun. – Du ser hvor jeg har klærne mine.

Han stanset, skakket på hodet.

– Er du alene? Spurte Gjertrud. Det var ikke bare kulden som fikk stemmen hennes til å skjelve.

– Å ja, sa han, og hadde slik lattermild stemme, – jeg er alene, ja. Jeg har det med å prate med meg selv når jeg er oppe i marka. Han lo. – Men jeg gjør ikke det nede i bygden, vet du, for da tror folk at jeg er tullete.

– Heter du Espen? Hun kikket fram fra åpningen slik at han bare så hodet hennes. – Er du lauvdaling eller børdaling?

–Datt du uti elva?

– Jeg gjorde det.

Hun hørte hjerteslagene sine, men syntes at de roet seg litt nå. Han virket så inderlig ufarlig, men hun burde ikke la seg narre av et troskyldig ytre.

– Jeg kan se at du er en bra kar, Espen. Du har vel ikke tenkt å løpe avgårde med klærne mine?

– Nei da. Men hvorfor er du her? Jeg passerte ei seter for bare en halvtime siden, Knutsbua. Det er ingen som driver med dyr der lenger, men det er mye triveligere der enn her.

Han stirret på henne. Først inn i øynene, og så på pannen hennes. Han undret seg selvsagt over såret i tinningen, tenkte Gjertrud. Hun avgjorde at hun ville komme lengst med være ærlig. – Espen, jeg skal være deg evig takknemlig hvis du gjør noe for meg. Jeg mistet skoene og strømpene da jeg krysset elva lenger øst.

– Jaså? Men du har fått en skade også. Slo du hodet ditt?

– Ja, og hoften. Men når du støter på folk, kan du da fortelle dem at sæterdalsjordmoren sitter fast i løa her, uten sko og tørre klær? Så finner de kanskje råd for å få meg hjem.

Han var visst ikke av det snartenkte slaget. – Sæterdalsjordmoren? Er det deg, det?

– Ja. Hvis du er Espen, så.

Men han var ikke på vei vestover mot Sæterdalen, viste det seg; han kom derfra. Han hadde tenkt deg til Lauvdalen, og på den veien var det ikke store muligheter for å treffe folk. Men han kunne gå raskt, sa han, og når han kom ned i bygden, skulle han ordne det slik at noen kom og hjalp henne.

– Men jeg er redd det er gått mange timer da, avsluttet han.

Gjertrud sukket. Kanskje hun måtte være her i hele natt! Det ville bli en utrivelig opplevelse, selv om klærne da kanskje ville tørke. Hadde hun bare hatt fyrstikker! Det satte en tanke i henne.

– Har du fyrstikker, Espen?

– Nei. Jeg røyker ikke, jeg tygger skrå. Men når jeg i marka om vinteren, har jeg jo med meg fyrstikker. Han blunket til henne. – De koster penger, vet du. Fyrstikkene.

– Hvor langt er det til den setra du nevnte? Er den lett å finne?

Å, den var lett å finne, ja. Det var bare å følge bekken, og så ville vannet lyse opp foran henne, og holdt hun seg på nordsiden, kunne hun ikke unngå å tråkke rett inn i setra. Han nevnte noen landemerker. Det tok bare en halvtime, smilte han, hvis hun var av det spreke slaget.

Hjertet sank i brystet. En halvtime for denne fjellvante sprekingen ville minst være tre–fire smertefulle timer for henne. Hun hadde mest lyst til å gråte, så dum følte hun seg.

– Ja ja, da vet jeg det, sa hun matt. – Men hvis du sier fra i Lauvdalen, så er jeg altså her. Eller på den setra.

Han lovte på tre forskjellige, tillitvekkende måter at han skulle si fra, så nikket han bekreftende og begynte å gå østover.

Gjertrud satte seg inne i løa og stirret nedslått fram for seg. Hun var sikker på at det ikke ville skje noe før langt ut på morgenkvisten. Her satt hun, halvnaken, med bare føtter, kald og skrubbsulten, og hadde ikke varme og ikke en matbit. Hun skulle gjerne ha grått, men det ville ikke ha hjulpet det minste.

 

Enda så sulten hun var, sovnet hun. I drømme syntes hun at hun hørte en stemme som ropte. Stemmen tilhørte Oskar, og hun syntes at han nærmet seg huset hennes og sirklet rundt det, men uten å kunne komme inn. For det fantes ingen dører, og det fantes ingen vinduer. Gjertrud løp rundt i huset, hamret på veggen og ville ha ham til å vente, for hun ville så gjerne treffe ham! Men hun visste at han ikke hørte henne. Det var bare hun som hørte ham.

– Gjertrud. Gjertrud! Er du der, Gjertrud?

Gjertrud fór sammen. Hun stirret mot løeåpningen mot åsene på andre siden av vannet. Hun måtte tenke seg om før hun visste hvor hun var. Gud, hun hadde drømt om Oskar! Drømt så livaktig!

– Er du der, Gjertrud?

Hva? Stemmen hans var der fremdeles, mye høyere nå. Hun hørte skritt og så skyggen av et menneske som nærmet seg. Så var han der, mannen med den blide sørlandsdialekten. Det var Oskar Ingebrigtsen som sto der, i egen person. Det var umulig! Det var et mirakel hinsides begripelse! Men han sto der virkelig, og han kikket inn, men han så henne sikkert bare som en fortykning i mørket.

Hun satte seg opp. – Er det deg, Oskar?

Til toppen

Bøker i serien