– Anna! Kommer du! Du må komme med en gang, Anna! Stemmen til Oddrun fra kammerset, der hun satt for å passe Johan, var blitt tynn og desperat. Anna hadde reist seg. Mobro satt fortsatt ved kjøkkenbordet, blek og med flakkende blikk. Hjørdis sto ved døren og så på henne med et fortvilet uttrykk i ansiktet. Søren var blitt dårligere. Så mye skjønte hun. – Du må vente, Hjørdis, jeg må inn til Johan først! – Er det noe jeg kan … Mobro, som ellers alltid hadde vært snar til å handle når noe var galt, var merkelig tafatt. Anna var på spranget inn til Johan, men stanset i døren og snudde seg mot onkelen. – Du kan gå hjem og si til Constance at vi trenger henne nå. Hun kan gå til Søren og se om hun kan gjøre noe for å hjelpe. Så kommer jeg så fort jeg kan, hvis det er forsvarlig å forlate Johan. Og det er det kanskje ikke. Mobro reiste seg, men nølte. – Jeg er ikke sikker på om Constance … – Jo, si til henne at hun må komme. Søren har da vært som slekt for henne, har han ikke? Mobro svarte ikke. – Nå går du! sa Anna med hard stemme, før hun skyndte seg ut i kammerset. Hjørdis fulgte etter henne. – Jeg blir her til jeg vet hvordan det er med Johan, sa hun. – Jenny er hos Søren, men jeg er redd han … Jeg vet ikke hvor lenge … – Han er blitt dårligere? – Ja. Han ville du skulle komme. Han … hvisket navnet ditt. Flere ganger. Anna lukket øynene et sekund. Det gjorde vondt i hjertet, som satt det en klo der og klemte og kløp. Men hun kunne ikke kjenne på det hun følte, hun måtte inn til Johan, det var det aller viktigste.

Til toppen