Kvalmen ville ikke slippe taket, og idet de gikk inn på tunet, svimlet det for ham. Han burde ikke ha fulgt pengeinnkreveren til Gampås. Han burde ikke ha løyet heller, men hadde han sagt det som det var, kunne mannen ha tatt livet av ham.

Et av vinduene i vinterstua lyste. Det svake skjæret skapte en spire av håp. Tross alt var han ikke alene om lånet. Det var ikke riktig at Olaug og Holger skulle slippe unna så lett.

Dessuten var Holger stor, sterk og rask. Kan hende klarte han å overmanne pengeinnkreveren om det skulle bli behov for det. Han kunne hjelpe til, han også.

"Jeg venter her," sa mannen lavt og stilte seg opp ved stuehjørnet. "Du får få liv i dem."

Knut nikket og stirret mot det lysende loftsvinduet. Deretter dro han av en istapp fra takskjegget. Tappen lå godt i hånden da han løftet armen og kastet, forsiktig, så ikke vinduet skulle knuses.

Et lett smell hørtes da istappen traff vindusglasset, og Knut rygget et par skritt, slik at Holger skulle se ham.

Han stirret mot vinduet til øynene ble såre. Hadde ikke Holger tenkt å åpne det? Hadde han ikke hørt smellet?

Tanken hadde ikke før sluppet taket, før et ansikt dukket opp. Deretter ble vinduet åpnet, og Holger lente seg ut. "Hva i all verden gjør du her på denne tiden av døgnet?"

"Jeg må snakke med deg," sa Knut og visste at det ikke var lyst nok til at Holger kunne se hvor forslått og blodig han var.

"Olaug sover. Jeg kommer ned," sa Holger og skjøv vinduet inntil.

Pengeinnkreveren kom gående mot ham, og Knut kjente nok en gang hvordan kreftene forsvant. Hva ville mannen gjøre? Kom han til å fly på Holger også?

Brått stakk mannen hånden i lommen, og da han tok den opp igjen, forsvant varmen fra den slitsomme turen fra Lia. Han trengte ikke lenger å lure på hvordan mannen hadde tenkt å klare seg mot både Holger og ham, for i mannens hånd lå en pistol.

Knut klarte ikke å svelge klumpen i halsen.

De kunne høre Holger gå i trappen nå. Der gikk han ut på ganggulvet, og i neste øyeblikk vred han om nøkkelen.

Holger bar med seg en lampe, og nå kunne han se Knuts forslåtte ansikt. "Herregud, Knut! Hva er skjedd?" utbrøt han.

Han var nesten ikke ferdig med utbruddet da pengeinnkreveren gikk opp på siden av Knut. Lampelyset blinket i pistolen, og ansiktet hans så enda mer fryktinngytende ut.

"Vi har noe å snakke om," sa han og banet seg vei forbi Holger, som ennå ikke hadde kommet seg av overraskelsen.

Holger var blek da han snudde seg mot Knut. "Hva er det du tenker på? Hvordan kunne du finne på å ta ham med hit?"

Til toppen