Gjenforeningen (Heftet)

Serie: I krig og kjærlighet 43

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: I krig og kjærlighet
Serienummer: 43
ISBN/EAN: 9788202433420
Kategori: Romanserier
Omtale Gjenforeningen
Elsa føler seg tiltrukket av Marius, men blir litt engstelig når hun forstår hva han er innblandet i. Det får både hun, Olav og Ivar kjenne på kroppen. 
Hjørdis satser alt på å treffe Jürgen før han setter seg på flyet til Norge. Kristin er rystet over å se hvordan svigerinnen lever – fra hånd til munn, omgitt av støv og skitt og merkelige mennesker – og lengter bare etter å reise hjem. Samtidig går Ivar hjemme og lengter etter henne. 

Hjørdis svingte seg opp på hesten. I det samme så hun Danka klatre over porten. "La meg få bli med, tante Hjørdis!" 
"Ikke denne gangen, Danka. Det blir for tungt for hesten, og jeg må være i Praha før det er gått seks timer!" 
Danka kastet seg gråtende ned på bakken. "Du kommer ikke tilbake! Når du får møte Jürgen, drar du til Norge sammen med ham, og lar mamma og meg bli igjen her!"

UTDRAG FRA BOKEN:
Sjåføren bremset opp foran terminalen, steg ut og åpnet døren for henne. Hjørdis takket og tok et skritt vekk fra bilen, og sjåføren smelte igjen døren og kjørte uten et ord. Hjørdis kjente seg bortkommen i de stygge klærne. Folk her var pent kledd, for reise, slik hun selv også hadde pleid å kle seg når hun skulle et sted.
            Hun ignorerte blikkene og hastet inn i avgangshallen. Her var det høyt under taket, og kjøligere enn ute. Et stort ur høyt oppe på en av langveggene viste kvart over fem. Hun hadde kommet tidsnok.
            Det plinget ustanselig i en høyttaler der en skingrende kvinnestemme ga beskjeder. Hun ignorerte bråket og løp forbi alle utgangene til flyene med blikket skjerpet. Om hun ikke kjente igjen Jürgen, ville hun i alle fall vite hvem Kristin var når hun så henne. Men hva om hun hadde på seg skaut?
            Da hun hadde gjennomsøkt terminalen, gikk hun bort til informasjonsskranken og fikk snakke med en mann som kunne tysk. Hun skjøt fram brystkassen. "Jeg skal møte noen som skal reise med et diplomatfly klokken seks. Vet De hvor den utgangen er?"
            Han smilte hånlig. "Diplomater bruker ikke terminalen, de blir kjørt direkte til flyet sitt."
            "Jawohl. Og hvor er det?"
            "Vanlige borgere har ikke adgang til flystripen." Han pekte mot et bredt vindu som strakte seg fra vegg til tak. "De kan se diplomatflyene derfra."
            "Danke schön." Hun neide og skyndte seg bort til vinduet.
            Et fly på størrelse med det hun selv kom til Oslo med for mange år siden, sto parkert bare hundre meter fra kontrolltårnet. Trappen var ute. Noen mekanikere sirklet rundt det og sjekket at alt var i orden. Var det det siste man gjorde før man tok av? Hun fulgte dem med øynene. Der var de visst ferdige. De kom gående mot terminalen og forsvant inn i enden av bygningen.
Hun nølte ikke med å løpe i samme retning. Da hun møtte mekanikerne, bøyde hun seg og lot hun som hun hadde problemer med skoen. Så snart de hadde passert henne, hastet hun mot døren som de hadde kommet inn gjennom. Den var åpen. Varmen fra flystripen slo mot henne. Hun stilte seg litt til side for døren og holdt seg inntil veggen, i håp om ikke å bli sett. Her var det folketomt.
            Hun forflyttet seg til skyggen og ség ned langs veggen. Her kunne hun sitte og gjøre seg så liten som mulig til det kom en bil. Det måtte være dette flyet Otto hadde ment, da han sa diplomatfly. Eller hva om Kristin og Jürgen var inne i terminalen akkurat nå, og gikk ombord i et annet fly? Hun skalv, til tross for varmen. Hun kunne ikke mislykkes nå når hun hadde ridd i flere timer for å komme hit!
            "Hallo der!"
            Hun kvakk til. En mann snakket til henne på engelsk. Hun krøp sammen og skygget for solen med hånden. Det sto en pilot øverst i flytrappen og vinket på henne. Hun ristet kraftig på hodet. Han satte hendene i siden. Der gikk han ned flytrappen! Hjørdis gjorde seg klar til å løpe. Eller kanskje det gikk an å bestikke ham? Hun stakk hånden i brystholderen og tok ut pengebunken hun hadde fått av Priscilla.
Piloten stanset rett foran henne. "Er De syk?"
            Igjen ristet hun kraftig på hodet. "Jeg venter på noen," sa hun på tysk. Han luktet svakt av etterbarberingsvann.
            "De har nok ikke lov til å oppholde Dem her ute, frue." Han svarte på tysk.
            "Jeg forstår det," sa hun, "men jeg gjør ikke noe galt. Jeg bare venter."
            Piloten skjøv luen bak i nakken og rettet seg opp. "De er vakker, men selv ikke vakre kvinner har adgang på flystripen. Hvis De ikke går inn igjen, må jeg nok kalle på sikkerhetsvaktene."
            "Vær så snill!" Hun reiste seg sakte. "La meg sitte her bare noen minutter. Jeg skal gjøre meg usynlig!" Hun lot som hun fiklet med pengene. Hjertet hennes dunket. Han måtte ha sett dem nå.
            Han snudde seg mot flyet, så hun. Deretter kastet han blikket opp mot de store vinduene, der hun akkurat hadde stått og stirret ut. Så lente han seg fram. "Lover de at De ikke beveger Dem herfra?"
            "Ja." Hun svelget. Igjen fiklet hun med pengene. "Skal en kvinne og en ung mann fra Norge være med dette flyet?"
            Piloten sperret opp øynene. Hun skyndte seg å gi ham halve pengebunken, og han stakk den lynsnart i lommen. "Hvis jeg svarer på det spørsmålet, setter jeg meg selv i en vanskelig situasjon. Især hvis De røper svaret."
            Hun ga ham ytterligere noen sedler. "Jeg skal holde munn."
            Han sukket. "De skal være her om få minutter. Men nå kan jeg virkelig ikke snakke mer med Dem. De får ha meg unnskyldt."
            Han gikk, og hun trakk seg lengre inn i skyggene. Lettelsen skyllet gjennom henne. Samtidig kjente hun spenningen som en klump i magen. Kvalmen ble uutholdelig. Tenk om Jürgen ikke ville vite av henne? Tenk om hun ikke fikk klemme ham? Det gamle tomrommet som hun hadde hatt i brystet i flere år etter adskillelsen, verket. Hun krysset armene og ség ned langs veggen igjen. Hun lukket øynene. Sansene hennes var skjerpet. Få minutter, hadde piloten sagt. Hun skulle få se Jürgen om få minutter!
            Da hun hørte bildur, åpnet hun øynene. Bilen var sort, med mørke vinduer. Hun ventet til den var nesten ved flyet. Da spente hun fra i veggen og løp. En sjåfør steg ut og åpnet bakdøren. Det var ikke Jürgen som steg ut, men en mann med en mappe under armen. Han hastet opp flytrappen.
Nå var hun snart framme ved flyet. Da hørte hun hvining i bremser. Hun stanset som om blodet hadde frosset til is. Hun snudde seg. Det var Ottos bil. Den hadde kommet femti meter innenfor en port som hun ikke hadde lagt merke til.
Otto stirret på henne fra førersetet. Hjørdis stivnet. Pusten gikk høyt i brystet. Hun bøyde seg, men kunne ikke se inn i baksetet. Forsiktig tok hun et skritt fram, og så to til, og snart hadde hun kommet opp i springmarsj.
Døren på begge sider av bilen ble åpnet. Der var Kristin! Hjørdis hikstet. Bare få meter igjen! Et nytt hode kom til syne. Hun visste med en gang at det var ham, hun følte ham. Han rettet seg opp. Hun bråstanset. Sjokket tok fra henne pusten. Hennes Jürgen var en kopi av sin far. En yngre utgave, men likheten var forbløffende. Hun svelget. "Jürgen?"
            "Mamma?" Han måtte støtte seg til bildøren, så hun.
            Knærne hennes skalv da hun beveget seg framover, og så kunne hun endelig rekke fram hendene. Hun hadde ventet at han skulle vakle, men han holdt hendene hennes i et fast grep.
"Jürgen, du er her! Du er virkelig her!"
            "Ja, mamma. Hvordan har du det?"

Til toppen

Andre utgaver

Gjenforeningen
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Else Berit Kristiansen:

Bøker i serien