– Nei! Eirill grep tak om Josteins arm for å stanse ham, men den sterke smeden ristet henne av seg som om hun var gjort av kyllingfjær.

På ny hevet han kniven, men Jaran slo øynene opp i siste øyeblikk. Han fikk kastet seg til side, men bladet streifet kinnet hans før han fikk veltet Jostein av seg.

– Har du mistet alt du har av vett og forstand? skrek drengen til ham. – Prøver du å ta livet av meg?

De to karene var raskt på beina igjen og sto bare en armlengdes avstand fra hverandre.

Et kaldt smil gled over Josteins lepper. – Slåsskjempen fra havgapet, sa han hånlig. – Trekk din egen kniv!

Eirill følte at tiden sto stille mens Jostein og Jaran målte hverandre med blikket. De hev etter pusten, og Jostein kastet kniven sin fra den ene hånden til den andre mens han ventet på Jarans neste trekk.

Jaran blødde fra et dypt sår på kinnet, og like ved øyet hans, der Jostein hadde slått ham, ble han stadig blåere mens Eirill så på dem. Øyet lot til å klistre seg sammen etter hvert som det hovnet opp.

Drengen tørket bort blodet og spyttet. – Jeg er ikke feig heller, mumlet han mellom sammenbitte tenner.

Josteins smil ble enda bredere. – Men trå etter andres kvinnfolk, det kan du!

Han så ikke lenger ut som Jostein, syntes Eirill. Alt hun hadde hatt kjær ved den flintskallede smeden var borte, og tilbake sto en skapning så fylt av blindt raseri og svartsjuke at han kunne skremt selv de underjordiske.

– Eirill var aldri din eiendom, svarte Jaran. – Hun er fri som hjorten i skogen, og det vet du!

Han rakk knapt å snakke ferdig før Jostein gjøv mot ham med et brøl som fikk Eirills blod til å fryse i årene.

Jaran dukket unna, men han vaklet og var ved å falle.

Jostein så sitt snitt til å gripe tak i ham før han gikk i bakken, la armen om halsen på ham og satte kniven mot strupen hans. – Hun er bundet til meg, freste han så spyttdråpene føk om ørene på drengen.

Eirill hadde stått som fastfrosset til bakken og sett på de to kamphanene, men nå var det som om Josteins ord vekket henne. Fra å være skrekkslagen ble hun med ett eitrende sint, både fordi Jostein fremdeles trodde hun ville gi seg hen til ham etter alt han hadde gjort, og for at han nå sto der og truet Jaran på livet.

Hun rev sin egen kniv ut av sliren og kjørte den opp under haken på smeden. – Du har å slippe ham, ellers får du et nytt hull å puste gjennom, freste hun.

– Du våger ikke, seidkvinne.

Eirill presset kniven hardere mot huden hans, og hun kunne se at spissen gikk gjennom huden. En bloddråpe piplet frem og rant nedover knivbladet. – Slipp ham, ellers får du tidsnok se hvilket mot jeg har, sa hun.

Jostein nølte, men han holdt de blågrønne øynene låst til Eirills.

Jaran sto som forsteinet i grepet hans. Han kunne ikke røre seg uten at Josteins kniv ville skjære seg inn i halsen på ham, men Eirill kunne ikke se spor av redsel i ansiktet hans.

Til toppen