Ellinor Sunde lukket øynene og nøt den friske brisen i ansiktet og dråpene fra sjøsprøyten som sto rundt fergen. Hun strøk vekk en brun hårlokk som hadde lagt seg foran de blå øynene og betraktet husene som lå på rekke og rad langs land. Store, flotte herskapshus, med vakre hager som strakte seg helt ned til elvebredden. Foran de fleste husene lå det en brygge, med det som trolig var familiens båt tjoret fast. Den ene større enn den andre.

– Så vakkert det er her, sa Anni. Niesen på ti år sto og lente seg mot rekkverket mens hun så seg rundt med beundring i blikket.

– Det er veldig vakkert, og så annerledes enn der du kommer fra, Anni. Her er det ingen fjell eller dype daler, alt er flatt og oversiktlig.

– Jeg syns det er fint.

– Det syns jeg også. Ellinor la armen sin rundt niesen og stirret fascinert på Fredrikstad by, som søsteren hadde fortalt så mye om. Hun tok inn synet av de grønne gressplenene og de blomstrende frukttrærne, og solen som speilet seg i det blå vannet. Det var lett å se for seg hvordan det ville være å sitte på brygga og stikke foten i vannet en tidlig sommermorgen. Søsteren hadde beskrevet for henne hvordan det så ut her. Med stor innlevelse hadde hun lagt ut om hvor idyllisk det var, og hvor godt hun likte det pulserende livet langs elvebredden.

– Er du sikker på at vi er ventet?

Ellinor kjente en varm hånd søke hennes. Hun så ned på niesen og klemte hånden hennes. – Ja, jeg har brevet fra frua her. Du trenger ikke å være urolig, Anni.

Ellinor smilte oppmuntrende og klappet Anni på hånden. Hun var en alvorlig tiåring, hadde nesten sluttet å smile etter at moren hennes døde ved juletider. Da var det som om lyset inni henne sluknet, og Ellinor hadde ennå ikke greid å vekke den gamle Anni til live. Jenta som løp bekymringsløst rundt på engen.

– Vi er ventet, Anni. Vi har ikke reist hit forgjeves, dette kommer til å gå fint.

Men til tross for alle forsøkene på å forsikre niesen om at dette skulle gå bra, forsto hun av ansiktsuttrykket hennes at hun fortsatt ikke var overbevist.

Ellinor trakk pusten, løftet blikket og så mot land. Der kunne hun skimte et stort, hvitt herskapshus som lå og ruvet på toppen av en liten helling som strakte seg ned mot vannet. Villa Solgry het stedet.

Til toppen