Igjen klemtet klokken, tre ganger denne gangen, før det stilnet av. Så begynte kirketjeneren å spille en lavmælt melodi på det lille orgelet, og prest Benjaminsen kom til syne ved alteret. Der sto han og skuet utover forsamlingen, og det var som om han sto og talte til hver og én, før han ga opp da han så på folkemengden bakerst. Så mange mennesker hadde det nok aldri vært her inne før, og presten nikket med en viss tilfredshet da kirketjeneren lot fingrene gli av tangentene og foldet hendene.

«Kjære sørgende, nåde være med dere og fred fra Gud vår Fader og Herren Jesus Kristus … Vi er samlet her på denne dag i Holmsund Kirke for å ta avskjed med mennene som gikk tapt på havet under stormen. Vi skal i dag overgi dem i Guds hender og følge tre av de avdøde til deres siste hvilested. Gud sa: Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg. Amen.»

Presten kremtet. Den ellers så nådeløse forkynneren Benjaminsen virket så from der han sto foran de tre kistene.

«Vi skal i dag legge til jord dem som ble borte for oss i havets dyp, men ikke for vår Gud, Herren. La hans lys skinne over våre tapre menn som måtte gi tapt denne skjebnens natt.»

Veslemøy Lade, som satt på raden foran Eir, brøt ut i noen dype hulk og klemte sønnen til seg.

«Jeg ba den kvelden, det skal dere vite,» sa presten, og skuet utover menigheten og de andre oppmøtte, og det var som om han nå ble ivrigere i blikket. «Jeg ba den aftenen, om at det mørke fyrtårnet skulle lyse. Bare Gud vet hvorfor det ikke var tent denne kvelden. Jeg knelte ved vinduet ut mot havet og ba ustoppelig, og vet dere … Brått var det som et lys fór over himmelen. Ja, ned fra selve himmelen, og fyrtårnet sto der og lyste så sterkt som jeg aldri før har sett … Gud være lovet! For han hørte min bønn i redselens tid.»

Da hørtes et smell i kirkegulvet, og folk snudde seg mot Storenoten. Ansiktet var ildrødt, og han virket oppjaget, men presten lot ikke til å merke det.

«Hvor mange flere som ville ha omkommet denne natten uten Guds inngripen, er vanskelig å anslå, men vi må prise oss lykkelige for at Herren var med oss under denne grufulle stormen som herjet slik med oss.»

«Amen!» utbrøt noen i forsamlingen. De var tydelig beveget over prestens ord, men nå var det som om Storenoten ikke lenger kunne sitte stille. Han vred seg på benken og kom med noen dype grynt. Det var tydelig at han brant inne med noe.

«Vi skal nå høre hva Guds ord sier om livet og døden, om dommen og vårt håp, i Jesus Kristus. Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud. Ja, min sjel tørster etter Gud, etter en levende ...»

Prest Benjaminsen stanset brått da Storenoten reiste seg. Den gamle fiskeren gnuret lua i hendene mens han stirret først på dem rundt seg, så på presten.

«Skal ikke presten nevne at det var han Olve Kinn og Jonas Bunte som rodde ut i uværet for å tenne fyrlykta?»

Presten gransket mannen som hadde forstyrret ham, før han smilte vennlig til ham. «Jeg forstår din sorg over tapet av din bror, men også Gud ...»

«Og skal det ikke nevnes med et eneste ord,» avbrøt Storenoten igjen, «at de samme to karene trosset alle farer og rodde ut for å berge de to sønnene til han Nøis der ute på Likskolten?»

Storenoten, som sjelden sa noe, og aldri tok til orde i en forsamling, sto nå rakrygget og steil og stirret Benjaminsen inn i øynene så presten ble helt fortørnet. Så var det som om den fromme gudsmannen skiftet lynne. Eir kunne se hvordan han bet tennene sammen, og leppene dirret.

«Sitt ned, Alf Noten.»

En mann som satt ved siden av, prøvde å få den røslige Storenoten til å sette seg, men han vristet bort hånden hans og gikk ut på kirkegulvet. Det gikk et støkk gjennom forsamlingen da Alf Noten demonstrativt trampet ned midtgangen og ut av kirken.

Prest Benjaminsen nikket til sin kirketjener, som straks begynte å spille, før han brøt ut i sterk salmesang. Menigheten fulgte langsomt etter, og snart var det som om taket løftet seg på den vesle kirken, av alle de røster som sang høyt og inderlig i sin sorg.

Til toppen