Live våknet av at døren gikk opp. Hun kunne se på lyset som kom inn gjennom døråpningen at det var langt på dag, og at solen var begynt å gå ned. Eirill lå fremdeles ved siden av henne og pustet tungt. Live snudde seg så stille hun kunne for å se hvem som hadde kommet inn.

Åsa satt ved ilden og spant, men hadde stoppet opp. – God kveld, Sverre, sa hun.

Live myste mot den høye skikkelsen som var kommet inn i rommet. Han kremtet til svar og mumlet noe hun ikke kunne oppfatte. Han satte seg ned på benken ved siden av Åsa.

– Sover de ennå?

– Ja, svarte Åsa og la spinnearbeidet sitt ned i en kurv ved siden av seg. – De har nok drevet på fjorden i mange dager.

Han nikket til svar og var stille lenge.

– Hva er det, sønn? Åsa la armen sin på hans.

– Hvor kommer de fra? spurte han.

– Jeg vil tro at de har drevet innover fjorden, svarte Åsa. – Jeg har ikke sett dem på Kaupangen eller noen av nabogårdene før, og jeg vet ikke om noen med deres navn fra området. Men dette finner vi ut av. La jentene få hvile og finne styrke igjen, så forteller de nok oss det etter hvert.

– Men de kan ikke bli her? Stemmen hans var spørrende.

– Men kjære deg, Sverre, utbrøt Åsa. – Vi vet ikke hva de har vært igjennom. Om de trenger husly og mat, vil jeg ikke nekte dem det!

– Jeg har mange nok munner å mette på denne gården, svarte Sverre tvert. – Og nå som Ragnhild og Halldor venter barn, blir det ikke færre.

Til toppen