– Her inne er operasjonsstuen, sa den unge sykesøsteren. Hun hadde trillet Charlotte gjennom den brede korridoren, deretter til venstre der trappen lå, og rett frem til en kortere korridor. Det var her kirurgen, han som skulle operere henne, hadde sitt kontor. Men det var ikke dit hun ble ført. Et lite sekund stanset søsteren opp foran neste dør. – Operasjonsstuen, gjentok hun vennlig. Charlotte kjente hvordan håret på armene reiste seg av ren og skjær skrekk. Hun stivnet til i hele kroppen. Så åpnet sykesøsteren døren. Operasjonsstuen var litt større enn sykeværelset hun delte med Oddrun. Forskjellen var at her var alle hjørnene avrundet. Charlotte hadde aldri sett noe lignende. Vegger og tak var i kjølig hvitt. De små bordene var av metall og glass, og samtlige skap var hvitlakkerte. Under det store vinduet, der rikelig med lys slapp inn, var det en varmeovn. Oddrun hadde sagt det het radiator, og forklart at varmt vann løp i rør gjennom hele det store sykehuset og ut i disse ovnene som varmet opp alle rom i den kalde årstiden. Charlotte hadde trodd hun bare tullet, men en søsterelev hadde bekreftet at det faktisk var sant, og sagt det ble kalt sentralfyring. Men her gikk et av rørene inn i et digert kar hvor det sto opp vanndamp. Det gjorde henne bare enda mer skremt. Og hele tre porselensvasker sto på rekke og rad ved den ene veggen. Hvorfor holdt det ikke med bare én? Operasjonsstuen kjentes hard, glatt og kald, selv om det ikke var noe å si på temperaturen. Selv gulvet var speilblankt, og annerledes enn ute i korridoren. Det kunne minne om underlaget i verkstedet til Heine, bare at dette virket enda glattere og hardere. Hjulene på rullestolen fikk en annen lyd da de trillet over den speilglatte flaten. Lyden lød illevarslende og ond. Charlotte hadde hjertet helt oppe i halsen og fikk nesten ikke puste. Den unge søsteren la en beroligende hånd på skulderen hennes. – Det går bra, dette her, fru Charlotte. Bare prøv å slappe av. De får bedøvelse, og når De våkner, er De tilbake på rommet Deres. Charlotte nikket takknemlig. Hun prøvde å svelge, ville si noe, men munnen kjentes knusktørr. En alvorlig og godt voksen sykesøster, sto i rommet. Charlotte forsøkte å se etter doktoren, men kunne ikke se ham. Hun ble trillet bort til en mellomting av en smal seng og benk, med understell av hvitlakkerte metallrør. – Hvor er ... – Vi skal hjelpe deg opp, avbrøt søsteren som ventet på henne ved benken. Jeg må få fortalt at jeg er med barn, tenkte Charlotte og kjente panikken vokse. Fortelle det til doktoren før de begynner å … Hun orket ikke tenke tanken fullt ut, maktet ikke se for seg at de skulle skjære henne i foten, den som var så inderlig vond fra før. Men tanken ville likevel ikke slippe. For hva om det samme skjedde med henne som med Oddrun? At noe gikk galt, at foten likevel ikke sto til å redde? Ble de nødt til å skjære av henne halve leggen da? Ville hun bli lenket til rullestol resten av livet, avhengig av hjelp til alt? Ikke engang klare å ta seg av sine kjære, små barn? Kanskje var det til og med verre enn som så, at det var nå hun skulle dø. For det var vel ikke alle som overlevde? Hjertet hamret som besatt. Men viktigere enn livet hennes var barnet hun bar på under hjertet

Til toppen