Det var varmt i luften til å være tidlig om våren, syntes Eirill. Hun satte fra seg knyttet hun bar på, og så ned på fjorden. Den var nesten like grønn som gresset rundt henne nå som solen skinte fra skyfri himmel. Slik ble den hver vår, og Eirill syntes det var den vakreste tiden på året. Hun elsket hver eneste årstid, men det var noe som hendte med henne når verden våknet til live igjen etter noen lange og harde vintermåneder. Og den vinteren de hadde hatt, hadde vært både lengre og kaldere enn hun kunne minnes fra tidligere. Da snøen til sist lå så høyt oppetter husveggen på stua hennes i skogen at hun ikke fikk opp gluggene, hadde hun blitt nødt til å innse at hun ikke kunne bli der stort lenger.

Ikke at hun trodde at hun kom til å sulte, for Eirill kvidde seg ikke for å ta frem buen sin og gå på jakt dersom det var slunkent i mattrauene. Men hun hadde beist som ikke kunne leve på harekjøtt og nøtter gjennom en hel vinter, og det var derfor hun hadde dratt nedover til gården der søsteren Live bodde sammen med familien sin.

Det hadde vært med tungt hjerte, for Eirill la hele sin ære i å klare seg selv. Tidligere hadde hun nok satt seg på bakbeina og vært innstilt på at hun skulle bli i sin egen stue, men hun var begynt å tenke litt lenger enn nesetippen rakk nå, som søsteren så fint ville sagt. Hun var fremdeles sta og egenrådig, og hadde det bare vært henne selv som sto i fare for å sulte gjennom vinteren, var hun ganske sikker på at hun hadde blitt der oppe. Men Eirill elsket virkelig dyrene hun omga seg med, og hun ville ikke at hennes egen stahet skulle føre til deres undergang.

Det var ikke første gang hun forlot stua og skogen sin for å bo blant folket på Stuphedla når vinteren banket på døren, selv om hun likte seg aller best der oppe alene. Hun hadde bodd der siden hun var liten sammen med den gamle seidkona som hadde kommet til henne i drømmen. Det var ikke nødvendigvis ensomheten hun trivdes med, men hun likte å få gjøre akkurat som hun ville, uten at noen skulle påpeke at det ikke sømmet seg for en ung kvinne å gå på jakt eller forsake Herren. Ikke at hun forsaket Ham på noen som helst måte slik hun så det, men de som ikke kjente henne, mente at hun var en trollkjerring som drev med svartekunster, og selv om det ikke var riktig, orket hun heller ikke å forsvare seg i tide og utide.

Eirill satte seg ned og tok av seg skoene. Hun likte å føle gresset mellom tærne selv om bakken fremdeles var kald. Det var den første dagen av blødningen hennes, og hun merket at det verket nederst i korsryggen og i magen. Ikke verre enn at hun kunne bite tennene sammen og være i stand til å overse det, særlig når hun visste hvor vondt søsteren hadde det når hun hadde sine blødninger. Live hadde ofte så store smerter at hun ikke var i stand til å komme seg ut av sengen på de verste dagene, selv om det var noe bedre nå etter at hun hadde satt flere barn til verden. Hennes første blødning kom da hun bare var tolv år gammel, mens Eirills første blødning kom da hun var i sin femtende sommer.

Hun syntes det var underlig at hun måtte vente så lenge før den kom, men samtidig hadde hun slått seg til ro med at det nok var fordi hun selv ikke hadde det samme brennende ønsket om å få barn, i motsetning til søsteren som aldri hadde sett for seg et annet liv enn som mor og hustru. En fikk ikke barn før en fikk blødning, det visste hun.

Vinteren hadde for lengst sluppet tak i skogen, og hun kunne dratt tilbake til den vesle stua si oppe ved Myrktjern for lengst, men hun hadde valgt å bli. Det var ikke lenge igjen til Live skulle ligge, og Eirill ville være der fra første stund når det nye barnet skulle komme.

Da den eldste søsterdatteren hennes ble født, hadde Eirill vært i kloster i Bjørgvin, og Live hadde fått barnet sitt alene bak en hesje nede på bøen. Lille Dagny hadde vært både frisk og sterk, og Live pleide å si at hun rakk knapt å snu seg før jentungen gled ut av henne og var rede til å hilse på verden.

Live hadde fått mange barn siden, og Eirill hadde vært der og tatt imot dem alle etter at hennes egen gamle læremester, Gygri, hadde forlatt dem for seks år siden. Gygri, som hadde kommet til henne i den underlige drømmen som hadde vekket henne så tidlig denne vårmorgenen. Hun hadde vært seidkone på gårdene, og den gamle kvinnen hadde tatt imot Eirill med åpne armer da de fleste skjøv henne fra seg.

For Eirill var ikke helt som dem. Hun følte ikke noen trang til å være som dem heller, og i hvert fall ikke som kvinnene som bodde på Stuphedla og i Bjørketeigen. Hun ville være fri og hadde ikke noe ønske om verken å gifte seg eller sette barn til verden. Eirill ville bo i skogen sammen med dyrene sine. Hun ville jakte og fiske, og om de som bodde på gårdene trengte henne, kunne de kalle henne ned til seg, enten det var for å ta imot barn eller pleie syke. Hun var alltid velkommen hos dem, og hun høstet stor aktelse for kunnskapen sin. For etter at Gygri gikk bort, var det Eirill selv som var seidkvinne på gårdene som lå langt oppi fjellsiden over Sognefjorden. Men selv om de som hun så på som sine egne, ikke fryktet henne, visste Eirill at hun måtte trå varsomt i møte med folk fra de omliggende gårdene og bygdene. De så ikke på henne med like milde øyne.

Til toppen