Plommer uten kjerne, soldater uten våpen

Sasa Stanisics debutroman kombinerer overstrømmende fortellerglede med nøktern innsikt i fortellingens begrensninger. Resultatet er imponerende balansekunst.

Av Leif Bull

Jugoslavia, 1991. Aleksandar får en trollmannshatt og tryllestav av bestefar, som lover at dette vil gjøre ham til den mektigste trollmannen i de blokkfrie statene: «Du vil kunne revolusjonere mye, så lenge det er i overensstemmelse med Titos ideer og følger statuttene i Jugoslavias kommunistparti.» Senere den dagen dør bestefar. Hjertet hans, som til nå altså har banket varmt og sterkt for Tito og et samlet Jugoslavia, slutter å virke på 9,86 sekunder, nøyaktig like lang tid som det tar Carl Lewis å sette verdensrekord på hundremeteren i Tokyo – bestefar faller sammen idet Lewis svøper seg i det amerikanske flagget i triumf.
I protest mot alt som tar slutt utnevner Aleksandar seg til sjefskamerat for fortsetteriet, kunstner for Den gode uferdigstillelsen. Han vil male plommer uten kjerne, elver uten demninger, kamerat Tito i t-skjorte. Og han vil aldri slutte å fortelle.

Magisk skråblikk
Slik begynner bosniske Saša Stanišićs uvanlig gjennomførte debutroman, Hvordan soldaten reparerer grammofonen. Bittersøt magisk realisme, hvor magien skapes av barnets undrende skråblikk på verden. Les bare hvordan Aleksandar beskriver en ortodoks prest forrette en begravelse: «En skjeggete mann i kvinneklær sang og lot en gullkule svinge fra en lenke. Det kom røyk ut av kula og døden luktet grønn te.» Det er sjarmerende og presist om en verden som ennå ikke har blitt grå. Men dette er altså 1991 i Visegrad, Jugoslavia, og endringene kommer krypende: læreren som ikke lenger vil bli tiltalt som Kamerat Lærer, festen som ender med pistolskudd på grunn av mangelen på serbiske kampsanger, krangler i skolegården om etnisk tilhørighet. Og så: stridsvogner, voldtekt, etnisk rensning, flukt til Tyskland. Blant de ufullendte motivene finner vi nå også sår uten blod; soldater uten våpen. Aleksandar blir eldre. Han begynner å drømme på tysk. Hele tiden samler han på historier, minner hjemmefra. Han skriver brev til en muslimsk jente han gjemte seg for soldatene med en kveld. Etternavnet hennes vet han ikke, men han skriver allikevel, skriver uten å få svar.

Forsvar mot stillheten
Som i Dekameronen og Tusen og en natt er historier i Stanišićs roman et forsvar mot døden, mot stillheten. Og for noen historier! Romanen flommer over av dem, fra absurde anekdoter til innbitt hatske monologer. Stanisics register rekker over mange oktaver, han leker med form og tone uten at det blir slitsomt eller overdrevent skoleflinkt, selv ikke når han bruker en skolestil (!) til å leke med metafiksjonens virkemidler.
Men om historier kan virke til trøst og erindring, kan de også ha motsatt virkning. Noen ganger kan de gjøre vondt. Andre ganger er de bare løgner. Avstanden øker mellom den voksende, stadig mer tyske Aleksandar og barndommen i Visegrad. Det blir vanskeligere for ham å avgjøre hva som faktisk skjedde og hva som er retusjert nostalgi. I 2002 drar han tilbake til Visegrad for å «sammenlikne minner med nå». Bitene passer ikke sammen. En bonde fra oldeforeldrenes landsby er blitt gangster. Barndomsvenner byr på middag og innbitt taushet.
Blant alle romanens historier byr Stanišić også på en roman inni romanen, en barndomserindring med den bevisst overdrevent idylliske tittelen «Da alt var godt», full av iskrem, fisketurer og hygge med bestefar. At en slik tid – en tid da alt var godt – i det hele tatt finnes er selvfølgelig nostalgiens fremste, mest destruktive illusjon, og Stanišić er snedig i sin behandling av dette materialet. Som små dråper cyanid i punsjbollen drypper han inn allusjoner til død og hat også her, som historien om da aids kom til østblokken. Eller historien om hva sladderen i Visegrad gjorde med den pent kledde italieneren Francesco. Aleksandar bodde visst aldri i Edens hage.

En annen vise
Den offisielle versjonen av krig er en høylytt, grovkornet kampsang vi dessverre har hørt mange ganger nå – og som vi kommer til å høre igjen – om landegrenser, etniske konflikter, penger og religion. Hvordan soldaten reparerer grammofonen nynner på en annen vise. Her er glimt av skjønnhet oppi alt det stygge, her er humor både med og uten galgen. Men her er også en barndomserindring som skjønner at barndomserindringer kan være vel så løgnaktige som den mest skamløse propaganda. Gullkorn fra barnemunn er fattig trøst når bombene faller.