– Jeg må ha noen ord med Deres onkel, gjentok lensmannen og satte det strenge øvrighetsblikket sitt hardt i Anna. Det vred seg i magen, og hun kjente seg kvalm av angst. Joakim måtte ha vært hos lensmannen og fortalt historien om morfaren som fortsatt var savnet. Han måtte ha kommet med alle sine onde tanker og spekulasjoner, i blind hevnlyst, for å forsøke å ramme sin egen far. Mobro, som var skyld i at Joakim ikke fikk noen arv fra den velstående bestefaren sin, han som hadde gått under navnet Presten. Men hvorfor hadde ikke Joakim sagt noe da han var hos henne før på dagen og tigget mat? Kunne han ha vært hos lensmannen alt for dager eller uker siden, så lensmannen hadde fått tid og anledning til å etterforske saken? – Hva er det lensmannen vil snakke med Mobro om? spurte hun, og hørte at angsten gjorde stemmen sint. Lensmannen lot blikket sveipe oppover og nedover den folketomme gata. Han glante mot vinduene der Mobro og Constance bodde, men huset virket mørkt og tomt. Kanskje var de ikke kommet hjem ennå. – Han har vært i Sverige, din onkel? sa lensmannen omsider. – Ja, han har vært over til Sveg med vareprøver fra Smia, svarte Anna nølende, usikker på hvor lensmannen ville med spørsmålet. – Og nå er han tilbake på Røros? – Jeg vet ikke, svarte hun som sant var. – Jeg skulle akkurat til å besøke dem, for å finne ut om de er kommet hjem. – Så fru Fjeld er ikke kjent med ærendet onkelen hadde over i Sverige?

Til toppen