I det foredraget som avslutter denne boken, hører vi at Frankl mente at menneskene på Sigmund Freuds tid var så vel lystorienterte som snerpete. Seksualdriften var frustrert. Så fortsetter han: «I dag er mennesket ikke først og fremst seksuelt, men eksistensilelt frustrert. Dets vilje til lyst er blitt tilfredsstilt. Det som ikke blir tilfredsstilt er det jeg vil kalle viljen til mening, menneskets eksistensielle lengsel og higen etter en høyere og endelig mening med livet.» Det er ord som passer like godt på våre dager. Viktor Frankl (1905 – 1997) satte hele sitt liv og sitt virke inn på å hjelpe mennesket til mening. Selv hadde han opplevd de største og mest gruoppvekkende spørsmålene. Han tilbragte tre år i nazistenes konsentrasjonsleire og opplevde at hele hans familie ble utryddet, så nær som én søster som hadde utvandret til Australia. De tre første foredragene i Ja til livet – tross alt ble holdt et lite år etter at han slapp ut fra leiren og omhandler selvmordet, dødshjelpen og håpet som ikke kan dø. Det siste foredraget ble holdt i Oslo i 1966 («Ungdom på leting etter mening») og viser oss en mann som står midt inne i sin tid: Dette var året da ungdomsopprøret startet i USA.