"?En vakker bok om et forstyrret sinn

 

Ingen kan beskrive det å ha et hjerte av stein slik som Karin Fossum. Hun griper tak i deg fra første linje, og slipper aldri taket.

Jeg kan se i mørket er en viktig bok. En roman som beveger uten å formane. En rørende historie om et skjørt sinn uten venner eller familie. Ingen emosjonell varme eller kontakt. Sosial tilbaktrekning og en jobb som utføres i iskald ensomhet. Hovedpersonens tragiske løsning er å lage en fantasiverden der han rettferdiggjør sine egne gjerninger.

Ensomhetens frihet og fortreffelighet

Riktor heter han, og har jobbet på Løkka sykehjem i elleve år. Han er en ussel observatør til livet, som han selv sier det, en som er utenfor alt og alle. Han har ingen gode forbindelser til andre mennesker, ingen trosse som hindrer ham i å drive fritt omkring. Moren hans har fortalt at den står sterkest som står alene, og han fryder seg over ensomhetens frihet og fortreffelighet. Når han trenges opp i et hjørne, mangler han impulskontroll og evnen til å føle skyld.

Eier ikke samvittighet

Riktors forstyrrede sinn får ham til å gjøre ting som etter hvert får alvorlige konsekvenser. Han vet hva han gjør, og har en grunn, noe så enkelt som at drankeren Arnfinn stjeler en hundrelapp fra ham. Eller når han er slem mot pasientene og gir dem sukkertøy i stedet for medisiner og lar livsnødvendige injeksjoner gå i madrassen i stedet for i kroppen. «For en ulykke at vi blir så gamle,» sier han til seg selv, og fortsetter å plage de gamle. Når sjansen byr seg, klyper han dem i nakkeskinnet, lugger dem i håret. En dag ser han en skiløper gå gjennom isen og forsvinne i dypet uten å varsle. Ingen andre har sett det, bare han. Han er den utvalgte som vet, men ikke varsler. Eller som han selv sier det: «Jeg har ikke behov for å lette på samvittigheten. Jeg eier ikke samvittighet, så det er ingenting å lette på ...»

En bok som gjør noe med deg

Når Karin Fossum skriver, virker det såre enkelt. Et par personer, en møteplass, en enkel gjerning. Mysteriet ligger ikke i hvem som er skyldig, men hvorfor? Forbrytelsen er en konsekvens av psyken, så å si uunngåelig. Sakte, men sikkert tar hun oss med inn i et sinn som er ødelagt, og viser hvordan motiv er koblet til drap. Og det kanskje viktigste grepet: Hvilke forferdelige konsekvenser det får når sånne mennesker er på feil sted til feil tid. Karin Fossum har fått mange priser for sine romaner, og vi tar neppe feil når vi antyder at dette er en roman du bare må få med deg. Rett og slett fordi den gjør noe med deg."

Av Bernt Roald Nilsen

"Det er krevende å skrive med en fortellerstemme i jeg-form, det fordrer godtgrep og kontroll over storyen fra forfatterensside. Det har Fossum, sammenmed et renskåret, korthugget og megetgodt språk med mange fasetter og nyanser.Nå er ikke dette en ordinær krim, selv om her både er drap og rettssak – en rettssak som lar andre fortellerstemmer
slippe til, om Riktor. Og – Fossum vet å komponere en historie, menneskers psyke og – et forstyrret sinn."

"Hun utfordrer, underholder og skremmer. Karin Fossum har en fremragende penn. Hovedpersonene lever intenst og på nifst vis «maler» hun ut de aparte sidene av mennesket."

 Per-Magne Midjo, Trønder-Avisa

"Karin Fossums mesterskap ligger på to plan. Hun har et ytterst presist og variert språk og tyr aldri til de store, metaforiske beskrivelser. Det andre er hennes innsikt i menneskesinnets ukjente og tidvis mørke dyp, som hos hovedpersonen Riktor."

"Språket i boka er poetisk og levende. Boka er spennende til tross for at det ikke er noen kriminalroman i vanlig forstand. Historien er intens og til tider ubehagelig lesning, men det er umulig å legge boka i fra seg. 
Jeg spår at Karin Fossum ligger an til flere priser i den kommende tid."

Elise Weseth, Oppland Arbeiderblad

"Spennende fortelling. (...) en drivende god fortelling om den ensomme og tilsynelatende vanlige mannen Riktor (...) Boka gir et solid innblikk i et mørkt og forkvaklet menneskesinn (...) Romanens styrke er Fossums fortellerevne og gode språk, sammen med psykologisk innsikt. Det har bidratt til en meget lesverdig roman."

Kjell Einar Øren , Haugesunds Avis

"Karin Fossum har igjen levert varene og skrevet en glimrende
krimroman."

"Hun er i det hele tatt usedvanlig god til å skildre menneskers psyke, Karin Fossum. Den egenskapen har hun allerede vist gjennom de mange krimbøkene om Konrad Sejer. Gjennom dem har hun også utviklet et absolutt gehør for språklige nyanser. Bilder, tanker og assosiasjoner knyttes sammen så alt føles helt opplagt. Teksten blir aldri tung, symbolladet, ovetydelig; nei, den er lettbent og samtidig foruroligende og ubehagelig."

"Hun har Hverdags-Norge på sitt mest traust og grått gjenkjennelige som scenegulv. Det til tross gløder det av setningene hennes rett som det er - en lavmælt og ukunstlet intensitet som setter tanker og følelser og ikke spektakulære fysiske opptrinn i høysetet (...) Karin Fossum holder den dybdepsykologiske fanen høyt hevet i den altfor DNA-profil-opptatte norske krimleiren, og ære være henne for det."

"Som vanlig skriver Fossum lett, ledig og elegant, og Riktors stemme setter seg umiddelbart. Teksten tegner et godt, men selvsagt ufullstendig, bilde av den velfungerende einstøingen, og det er en ubehagelig leseropplevelse å komme inn i hodet på denne boblemannen som lever i sin egen morbide verden."

«Jeg kan se i mørket» viser Karin Fossums store kvaliteter som forfatter. Det presise, plastiske og likevel enkle språket som synes å passe som hånd i hanske til disse bedrøvelige livsskjebnene som plasseres i Riktors ensomme og forstyrrede liv. Aldri antydning til blomstrende sentimentalitet eller forsøk på tørre, saklige og forklarende innlegg.

"Fossums setninger er glassklare og levende, de er rensket for overflødigheter, og i denne romanen bærer de i seg en rytme som oppleves som optimalt avstemt til innholdet. Allerede i bokas første setninger settes Riktors fortellerstemme, sterk og tydelig og egenartet. Å få det til er vanskelig uansett hva man skriver om. Men det kan umulig være vanskeligere enn i en jeg-roman der fortelleren selv er riv ruskende gal."

"Med ’Jeg kan se i mørke’ har Norges (og nattens) poetiske krimidronning, Karin Fossum, gjort det igen. Skrevet en inciterende dyster og sindig skæbnefortælling med et meget sindrigt tragisk-ironisk plot i bedste/værste style noir i tonearten mol (...) I et lakonisk, minimalistisk sprog, som zigzagger sig snært og labyrintisk i jegfortællerens lettere psykopatiske og alligevel sært skære hjerne, der dog også indeholder en kunstner, en tegner og en fortæller (...) ’Jeg kan se i mørke’ er en lille sort snebold sendt skruet og sammenpresset af sted mod sin skæbnesvangre slutning, som selvfølgelig giver endnu et sinistert smæld med halen på sidste velskrevne side. Hvordan er det nu, klicheen lyder: Hvis du kun læser én krimi om året, så snup en Karin Fossum."

 Bo Tao Michaëlis, Politiken