Et sjakkparti som handler om mer enn brikker på et brett. En tysk soldat som er full på en trikk. To brødre som er ute for å stjele poteter. En kvinne som ligner en hegre. En død mann som likevel lever.
Det er ikke døden som skiller menneskene fra hverandre, skriver Torborg Nedreaas i novellen "Andrei". Like mye er det klasseskiller, mangel på kommunikasjon, fordommer og redsel som hindrer sann kontakt. I denne boken er seksten av Nedreaas' beste noveller samlet for første gang. Novellene hører til blant de ypperste i norsk novellekunst, og har ofte krigen som motiv, men handler også om barndom, sosial ulikhet og kjærlighet.
Kritiker og forfatter Bernhard Ellefsen har skrevet et etterord til samlingen.
«Torborg Nedreaas' glimrende krigsnoveller nyanserer bildet av okkupasjonens Norge. (...) Å fordype seg i disse velskrevne historiene, opprinnelig utgitt mellom 1945 og 1965, oppleves som en gave. De forteller om et markant kapittel i nyere norsk historie. (...) I tiårene etter krigen har det vært tendenser til å låse historien om det okkuperte Norge i en komfortabel fortelling hvor de fleste nordmenn var standhaftig lojale, og noen få var pill råtne svikerepler. Iblant dukker det opp mer komplekse analyser. Torborg Nedreaas' forfatterskap tilbyr oss en slik nyansering, og fortjener stadig nye generasjoner av lesere.» Elise Winterthun, Klassekampen
«Dette er novellekunst med litterære kvaliteter utenom det vanlige. (...) I likhet med forfattere som Hemingway viser Nedreaas seg som en mester i å lade forholdsvis enkle, realistiske noveller med symbolladet undertekst. Fortellingene har mye klang og tåler å bli lest flere ganger, slik man lytter om igjen til god musikk.» Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende (6 hjerter)
«Dette er klassisk novellekunst som bør lesast av stadig nye generasjonar. Kanskje særleg i ei tid då tidsånda på ny ser ut til å dreie mot svartkvitt-tenking, minner desse ganske så politisk ukorrekte tekstane oss om kor samansett og uføreseieleg menneskesinnet er. (...) Torborg Nedreaas, ei av våre aller største.» Hilde Vesaas, Dag og Tid
