Karolines valg (Heftet)

Serie: Solens barn 1

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Solens barn
Serienummer: 1
ISBN/EAN: 9788202614997
Kategori: Romanserier
Omtale Karolines valg

En kvinne – en drøm – en fortid

Bratsberg amt, 1861

Ungjenta Karoline bor sammen med moren på en liten fjellgård på Østlandet, og det er ikke mye de har å klare seg med. En sommerdag møter hun kjærligheten ute på heia og gir seg hen. Snart er hun alene med to små barn og vet ikke sin arme råd. Karoline tar et valg som skal bli skjebnesvangert for dem alle. En uværsdag tar hun Stine og Johan med seg på kjelken mot den bratte ura. Det er nå eller aldri.

– Lille venn, hvisket hun mot datterens øre. – Kan … kan du se vognen? Der nede på veien?

Stine stivnet i armene hennes. Pusten begynte å gå raskere i det spede brystet.

– Jeg vil ikke til … folk, mor, hvisket barnet og begravde ansiktet inn mot halsgropen hennes. – Ikke uten deg.

Karoline strøk datteren over ryggen. – Kan du love meg å være mors flinke jente? Kan du det?

Til toppen

Andre utgaver

Karolines valg
Bokmål Ebok 2019
Utdrag

Hvor lenge hadde de gått? Karoline ante ikke. Alt hun visste var at de måtte komme fram. Fram til noen. Kanskje til et av husene i grenda? Et sted der hun kunne sende Stine bort for å banke på, mens hun selv lå i skjul. Et hjem der barna hennes ville være velkomne. Mens hun selv … 

Karoline orket ikke å tenke tanken. 

Ned fjellet hadde det gått fort, og hun hadde måttet kjempe for at kjelken ikke skulle gå over ende. 

– Fortere, mor! ropte Stine i starten, og både hun og broren hvinte. – Det kiler i magen!

Så kom de til slakere lende, og Stine begynte å gjøre grimaser til Johan. Gutten lo alltid av det, men i dag virket det som om latteren når som helst kunne bikke over i gråt. 

Og nå, mens vinden pep rundt ørene, var ingen grimaser morsomme. Nå var det ingen av barna som hvinte. Det eneste som brøt vindens uling var Karolines tunge pust. 

– Hvor skal vi, mor? spurte Stine, slik hun hadde gjort sikkert ti ganger allerede. Stemmen var sår og full av redsel. – Mor, hvor skal vi?

Karoline visste at det ikke nyttet å lyve stort lenger. Kreftene begynte å ta slutt, og hun ante ikke hvor mye lenger hun ville orke. Ikke et eneste hus hadde de passert. Ikke et eneste lysende vindu. Hadde hun tatt feil av retningen i det tette snødrevet? Kanskje rakk de ikke fram til grenda før kreftene tok slutt? Kanskje måtte Stine overta?

Karoline slapp tauet og snudde seg. Stine satt på kjelken og holdt rundt broren. Støttet det store hodet hans inntil seg så godt hun kunne. Synet fikk det til å verke i hjertet. Karoline seg ned på kne ved kjelken. 

– Vi må til folk, Stinemor, svelget hun og la pannen inn mot datterens. – Slik at dere kan få spise dere mette.

– Folk? sa Stine og sperret opp øynene.

Karoline forsto uroen hennes. Var det noe hun hadde lært jentungen å sky, var det folk. Fem og seks år var barna, og til dags dato hadde de ikke møtt et menneske, om man så bort fra den harmdirrende godseierens besøk og veidemannen med bjørnungene. Aldri hadde de vært i bygda. Aldri hadde de sett andre barn. Hørte de en sjelden gang stemmer i skauen, var det å skynde seg hjem, eller trykke seg ned i lyngen som sky ryper. 

Man kan aldri vite med bygdefolk, var forklaringen Karoline brukte å gi dem. 

Hun smilte skjevt. Med godseierens trusler friskt i minne, var det vel ikke en skremsel tatt helt ut av det blå. 

Moren hadde blitt helt fælen da Karoline endelig tok mot til seg og fortalte om godseierens besøk på Mariplass. Karoline hadde ment å holde det for seg selv, for på en eller annen måte gjorde godseierens gruelige framferd sånn at Laurent også ble ringere … 

Men etter hvert som sulten gnog dem, og moren begynte å trygle henne om å ta dem alle med ned til bygda, hadde Karoline måttet si det som det var. Hun kunne aldri vise seg i bygda med de små. Folkesnakket gikk allerede om en ung mor som hadde fått to barn med godseiersønnen, og viste de seg, gikk det ikke lenge før godseieren var etter henne. Og gjorde alvor av alt han hadde truet med. 

Nei, hadde Karoline forklart, hun var bundet til barnas egen bestefar, i en pakt om aldri noensinne å røpe at barna fantes. 

Moren hadde bleknet. Så gjemte hun ansiktet i hendene og begynte å gråte. Presset fram at Karoline ikke måtte finne på å trosse ham. Hun måtte love å lystre ham. 

Morens oppførsel hadde forundret Karoline. Hennes redsel for godseieren overgikk Karolines egen, hvor umulig det enn kunne synes. Så redd var hun, at det aldri hadde streifet henne å ta barna med til folk. 

Ikke før nå.

Karoline stappet fellen tettere omkring barna. Møtte blikkene deres. Det ene brunt og det andre blått. Hva visste de? Hvor mye hadde de forstått? 

Med snø til langt oppover knærne halte hun kjelken etter seg. Bak dem ble sporene raskt visket ut i føyken. 

Karoline visste at planen var vanvittig. Like vanvittig som livet hun levde. Hun, som alene skulle sørge for familien, på denne gudsforlatte plassen, med ei mor som ble stadig sjukere og to små barn å ta seg av. To barn, født i lønndom, oppvokst i skjul, og jammen kom de ikke til å dø i skjul også, om hun ikke foretok seg noe. Mannen hun en gang hadde gitt seg hen til var trolovet med en annen, og håpet om at han noen gang ville komme tilbake, var forsvunnet med samme fart som melet i tønna. 

Alt hadde hun prøvd. Spinket og spart, veidet og jaktet, sanket og syltet. Egenhendig slaktet sauene og lammene, til hun bare sto igjen med noen svarte saueperler i krokene. Matreservene hadde hun greid å strekke helt til i går. Men til hvilken pris! Begge barna hennes var radmagre, uten motstand for sykdom. Johan var begynt å hoste, og Karoline fryktet det var den samme hosten som hos Besta. 

Hun hadde håpet å komme seg til bygda etter mat da snøen gikk i april. Men så kom dette uventede snøværet, og vinteren bare fortsatte og fortsatte. Så værhardt var fjellet nå, at Karoline ikke våget å dra alene ned. For hva om hun ble værfast? Hva om moren og de små ble sittende alene? Da ville de sulte i hjel, kanskje Besta først, og barna måtte stavre livredde rundt den døde kroppen. Og alt ville være hennes skyld. Nei, hun måtte av gårde, og hun måtte ta barna med seg.

Til toppen

Bøker i serien