Kjærlighetsformularet (Heftet)

Serie: Tidløs 2

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Tidløs
Serienummer: 2
ISBN/EAN: 9788202658205
Kategori: Romanserier
Omtale Kjærlighetsformularet

Etter noen uhyggelige hendelser er Malin tilbake på Bergenhus hos lensherre Rosenkrantz. Kammerpiken Astrid tar henne med for å gjøre innkjøp. Da de kommer til torget, er det stor oppstandelse, og folk hoier og peker på noe som utspiller seg midt på plassen. Malin kan knapt tro sine egne øyne.

Mannen i gapestokken ristet på hodet så halve ansiktet ble synlig. «Jeg har et ønske, bøddel. Hvis jeg blir anklaget for et tredje tyveri, vil jeg gjerne henges, og ikke halshugges, for jeg tåler så dårlig å se blod.»

Folk brast i latter, men verken byfogden eller bøddelen lo med. Det hele var en merkelig forestilling, syntes Malin.

I det samme løftet mannen i gapestokken hodet og skuet utover sitt publikum. Smilet var stort og bredt.

Malin rykket til da hun innså at hun kjente ham.

Til toppen

Flere bøker av May Lis Ruus:

Utdrag

Domkirken slo tolv slag idet de passerte bispegården, som lå like etter kirken.

«Det er vel der Absalon og hans frue bor?» spurte Malin.

Olle rynket pannen. «Nei, der bor Jens Schjelderup, superintendenten.»

«Superintendenten? Hva er det?»

Han kremtet, og senket stemmen. «Det er det samme som biskop. Nå kalles han superintendent. De geistlige vil holde avstand til de katolske, forstår I.»

Malin nikket fort. Hun ville helst ikke snakke om noe som hadde med religion å gjøre. Hva hvis hun fikk spørsmål hun ikke kunne svare på? Da ville de begynne å mistro henne.

Da de nærmet seg Sankt Jørgen, fikk Malin igjen følelsen av mismot. Der var det hun hadde sett den kappekledde sist. Det var fire dager siden. Og ennå hadde hun ikke fått begynt letingen etter ham.

Skjønt, hvordan skulle hun få lett etter ham? Skulle hun dra med seg en slottsvakt hele dagen? Gå gatelangs fra morgen til kveld? Eller gå fra dør til dør og banke på i håp om at han skulle åpne? Hun innså at det var en håpløs plan. Kanskje hun aldri ville finne ham, han som kunne ha svarene hun søkte.

«Se opp for dammen,» sa Olle da de skulle tre inn gjennom porten til hospitalsgården.

Tynne flak av is dekket sølepytten, og Malin tråkket rundt den.

En gruppe på fire kvinner kom gående over plassen i retning av porten. De hadde hver sin kurv og var kledd i enkle kapper og ullkast. To av dem var eldre, mens de to andre var middelaldrende og preget av den grufulle sykdommen. Den ene prøvde å dekke det knudrete ansiktet med et hodeklede, men også den andre halvdelen var skjemmet av klumper store som erter.

«Signe dagen,» hilste en av kvinnene. Alle stanset og neiet.

«Er det ikke rosinjomfruen? Har hun mer godsaker?» spurte den eldste av konene. Alt håret var skjult av en lue som var bundet under haken. Hun hadde ikke en eneste tann i munnen.

«Dessverre, det har jeg ikke,» sa Malin. Hun angret på at hun ikke hadde kjøpt med seg noe likevel. For tre–fire skilling hadde hun sikkert fått nok bakervarer til alle de syke. Hun ønsket at hun hadde mer penger.

«Vi er på vei til markedet for å selge kluter og lommetørklær. Vil jomfruen se på utvalget?»

«Det vil hun ikke,» kom det bryskt fra Olle. «Kom, jomfru Malin. I må ikke få frostbitt.»

Han ga henne en dytt i ryggen, og hun nikket til avskjed. «En annen dag, kanskje.»

«Gode netter,» svarte en av dem, og så gikk de.

Malin kjente at hun ble tynget ned mens de gikk mot døren. Dette var i sannhet dødens forgård. Og de var så å si overlatt til seg selv. Hun ønsket at hun kunne gjøre noe for dem, men hun visste knapt mer om kuren enn de menneskene som levde her i denne tiden.

Olle trådte inn først. Han tørket ikke føttene på ryen som lå i bislaget, men det gjorde Malin. Det luktet stramt, og minnet henne om et kjellerrom som ikke hadde vært luftet på årevis. Det var ikke stort varmere inne enn ute, og ingen lys var tent. Dagslyset slapp inn fra glugger som var trukket med et lerretlignende stoff.

«Vent her, så slipper jomfruen å se flere av dem,» sa Olle.

«Det gjør meg ingenting.» Hun svelget. Sannheten var at selv om hun allerede hadde sett mange av de spedalske, gjorde det nesten fysisk vondt å se deres lidelser.

Olle stanset henne. «Jeg skal ordne det.»

Malin adlød. Tross alt var det tyvegods de vendte tilbake med. Hun visste ikke hvordan hun skulle gripe det an, så hvis Olle kunne ordne opp, var ingenting bedre enn det.

«Gi dem fire skilling, vil du?» sa hun lavt mot ryggen hans da han gikk fra henne.

Bjørn kunne få de to siste. Hun håpet at gutten var i Kristofas stue, ellers kunne hun ikke få gitt ham påskjønnelsen. I så fall måtte hun tilbake en annen dag, eller sende noen dit med bud.

Fra salen lød det mange stemmer. En tynn, kneggende latter fikk flere andre til å le. Så ble det brått tyst.

«Godtfolk,» hørtes Olles stemme inne fra fellesrommet. Den lød dypere og strengere enn ellers. «Disse klærne tilhører noen herfra. De har kommet oss i hende, og jeg har blitt sendt for å levere dem tilbake. Finneren sendte også med fire skilling som almisser. Kjøp brensel eller korn for dem.»

Først var det helt stille. Malin var fristet til å gå bort til døråpningen for å se inn, men ble stående i bislaget.

«Vi vet alle hvem som stjal Kristofas klær,» sa en mannsrøst.

Malin fór sammen.

«Det spiller ingen rolle, for her er de tilbake, attpåtil vasket.»

Lyden av klirrende mynter nådde ut til Malin. Hun holdt seg for brystet og kjente at hjertet banket hurtig.

«Tror lensherren at vi har skiftetøy? Tror han at vi har mer enn ett sett gangkleder?»

Malin sperret opp øynene, og våget knapt å puste. De visste at det var henne! Men hvordan? Det var vel noen som hadde sett henne og Bjørn da de gikk fra Alrekstadvågen og gjennom byen på søndag. I så fall spredte nyheter seg fort.

«Gamle Kristofa har måttet kle seg i filler og strietøy! Hun har blitt syk av ikke å ha hatt nok klær på seg.»

«Den arme konen er sengeliggende,» opplyste en annen.

«Å, nei,» hvisket Malin uhørlig.

«Her er i alle fall klærne tilbake. Gi henne skillingene, da. Farvel.»

Malin hørte Olles tunge fottrinn over gulvet. Uten å tenke seg om trådte hun frem til den åpne døren.

Alles blikk ble rettet mot henne.

«Der er hun! Lensherrens engel.» En kvinne pekte.

«Engel, eller djevelkvinne? For hvilken engel stjeler klær fra fattige og syke?»

«Lensherren har fått en tyv i sitt skjød!»

De syke, magre og vansirede menneskene så på henne som om hun var Den onde selv.

Til toppen

Bøker i serien