Kjøkkenskrivere (Heftet)

Serie: Jordbærdamene 19

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Jordbærdamene
Serienummer: 19
ISBN/EAN: 9788202574581
Kategori: Romanserier
Omtale Kjøkkenskrivere

Bjørn og Arthur har meldt seg på en stor bakekonkurranse for menn. De øver og øver, men Louise er skeptisk.

«Da setter vi i gang!»
«Er i farta! Finn frem egg og sukker, så henter jeg melet.»
Louise pustet sakte ut, før hun like etter sukket oppgitt.
«Vi får plusse på med noen ekstra ingredienser,» mente Bjørn. «Du har vært i overkant gjerrig, synes jeg.»
«Ja, det har du rett i,» svarte Arthur. «Flere egg og mere sukker vil nok gjøre seg. Vi må også spe på fyllet med et par sorter syltetøy.»
«Og et helt tårn av krem,» sa Bjørn. «Både med rom og med sjokolade.»
«Og aller øverst et spir av vaniljekrem,» supplerte Arthur.
Louise måtte stålsette seg for ikke å rive opp døren og skrike til de to enfoldige bakerne at de ikke bare overdrev, men også ødela det som kunne blitt en praktkake. Forbaskede mannfolk, tenkte hun.

Til toppen

Andre utgaver

Kjøkkenskrivere
Bokmål Ebok 2018
Kjøkkenskrivere
Bokmål Nedlastbar lydbok 2019

Flere bøker av Synnøve Eriksen:

Utdrag

Dina var i grunnen ganske lei av alt og var i ferd med å miste alle gode tanker for fremtiden da det ringte på døren kvart over to. Det var tiden da hun ville kommet hjem etter å ha hentet de to eldste i parken. Dina krysset fingrene for at det var Birgit som stakk innom. Hun ønsket gjerne å fortsette praten fra i formiddag over en kopp kaffe. Så fikk hun anledning til å klage litt også. Da følte man seg alltid bedre etterpå. Dina tok på seg smilet før hun åpnet døren.
Det var ikke Birgit, men Kirsti som sto utenfor. Hun var i følge med Kjell, og hun holdt sønnen i et jerngrep for at han ikke skulle løpe inn.
«Det er ikke verdt at han blir smittet,» sa hun til Dina. «Jeg har ikke tid til å ha syke barn.»
Dina kjente at smilet forsvant.
«Både Charles og Alexander er friske og raske igjen,» opplyste hun.
«Så bra,» sa Kirsti før hun feide videre. «Nå skal du høre, Dina. Jeg har fått en slik fantastisk idé!»
«Ja vel?»
Dina gadd ikke legge skjul på at hun i grunnen var ganske uinteressert, men om Kirsti merket at entusiasmen uteble, så lot det ikke til at hun brydde seg.
«Jeg vil at vi skal få klubben vår på bena igjen.» Kirsti skjøv frem haken. «Den har ligget brakk altfor lenge, og nå tar jeg altså ansvar og har allerede begynt å planlegge.»
Klubben, tenkte Dina matt. Den eneste gangen de hadde brukt det ordet var da de tok toget til Haugastøl og skrev seg inn på Toppåsen høyfjellshotell for å jakte på spøkelser. Da hadde Kirsti presentert dem som en dameklubb, og hun hadde til og med lagt til at de hadde felles interesser for friluftsliv og turer i skog og mark. Så kom hun til å huske at dette ble sagt for at de skulle ha en dekkhistorie slik at deres egentlige anliggende ikke ble avslørt. Dina ble litt mildere stemt.
«Bare det ikke blir en syklubb, så er det all right for meg.»
«Sy får man gjøre hver for seg,» svarte Kirsti og satte opp en viktig mine. «Vår klubb skal foreta interessante utflukter og ekskursjoner.»
Dina rynket brynene. Hun syntes dette lød temmelig voldsomt.
«Mener du at vi skal reise? Det blir ikke så enkelt å få til hvis ikke barna kan bli med.»
«Barn er bannlyst,» svarte Kirsti. «Jeg mener heller ikke lange reiser, men dagsutflukter til spennende steder.» Hun festet grepet rundt sønnens arm.
«Slipp meg!» sa Kjell furtent. «Jeg gidder ikke å stå her. Jeg vil hjem.»
«Da løper du strake veien hjem.» Hun ristet i armen hans. «Hører du? Strake veien hjem. Ikke forsøk å finne på noe mer tull. Ser jeg deg med den spretterten igjen, gir jeg begge kakestykkene i kjøleskapet til Terje.»
Kjell rev seg løs og la på sprang. Kirsti smekket oppgitt med tungen.
«Han har oppført seg skrekkelig i hele dag. Aldeles horribelt.»
Det var ytterst sjelden at Kirsti beklaget seg over ungene sine, og hun tålte heller ikke at andre gjorde det. Da skrek hun opp som en ilter myrsnipe og gikk straks i strupen på vedkommende som lot falle noen uheldige ord om disse vakre og perfekte podene.
Dina skjønte at Kjell måtte ha tirret moren noe inn i granskauen når Kirsti helt åpenlyst viste frem baksiden av den plettfrie fasaden som hun alltid ellers speilte seg i. Hun brydde seg ikke om å spørre hva han hadde funnet på. Da kunne hun risikere en lang utredning, og det orket hun ikke. Det begynte å bli kaldt å stå slik i døråpningen også. Hun frøs på bena av den kjølige trekken.
«Vil du ikke heller komme inn?» spurte Dina.
Kirsti fektet avvergende med begge de hanskekledde hendene.
«Nei, det har jeg simpelthen ikke tid til. Jeg har lovet Arvid lapskaus til middag og enhver husmor vet at det er en rett som må godgjøre seg for at smaken skal bli den aller beste. Kjøttet må koke i minst to timer, og med to sønner og en sulten mann må jeg skrelle og skjære enorme mengder med grønnsaker i nøyaktig like terninger. En middagsrett skal ikke bare være fristende, men også se lekker ut på tallerkenen. Dessuten må jeg også sortere tøy og sette i gang vaskemaskinen, tørke støv i stuen og polere salongbordet. Nei,» gjentok hun og snappet etter pusten. «Jeg blir nødt til å fatte meg i korthet. Det gjelder altså klubben vår, og jeg vil innkalle til første møte rett over påske. Da skal vi diskutere hvilke steder vi skal besøke. Jeg har flere forslag som jeg vil legge frem for dere.»
Dina tenkte litt over det, og kom så frem til at dette slett ikke var noen dum idé likevel.
«Jeg er med.»
«Selvsagt er du det,» kom det likefrem fra Kirsti. «Som jeg nylig sa til Henny, så blir det kun oss seks. Jeg synes ikke vi skal ta inn nye medlemmer. Dette skal være en eksklusiv klubb. Hvis vi blir for mange, kan det hende vi ikke får arrangert utflukt til de stedene vi ønsker. Jeg har store planer om en herskapelig ekskursjon.»
Dina var med årene blitt vant til at Kirsti gjerne ordla seg svulstig og skrytende og lettet ikke på et øyenbryn. Det var andre ting som opptok henne mer.
«Og hva mener Henny?» Innerst inne visste Dina svaret, men hun ville tvinge Kirsti til å utdype dette.
Kirste blåste foraktelig.
«Å, du vet hvordan Henny er. Den kvinnen har et elendig gangsyn. Hun kan meget vel finne på å invitere samtlige kvinner i Jordbæråsen, tilhenger som hun er av massemønstring. Mannen er kommunist, i alle fall sosialist, og spør du meg er det minst like ille.»
«Henny var altså ikke enig?»
«Hun blir pent nødt til å si seg enig. Hvis ikke blir vi kun fem.»
Dina ble ergerlig.
«Nei, vet du hva! Du kan da ikke stenge ute Henny.»
Kirsti spilte ut nesevingene og rullet med øynene.
«Hvis hun fortsetter å insistere på at hun vil ha med Dagny Solbakken, blir jeg nødt til det.»

Til toppen

Bøker i serien