Krangel og ufred (Heftet)

Serie: Sønnavind 109

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sønnavind
Serienummer: 109
ISBN/EAN: 9788202691813
Kategori: Romanserier
Omtale Krangel og ufred

Hilda kjeder seg i ekteskapet og gjør alt for å få Mortens oppmerksomhet. Sverre blir rasende, og Elise prøver å få henne på andre tanker.

På Ringstad er alt forandret. Jostein røper at ekteskapet med Anita går ham på nervene. Svigermoren gjør ikke stemningen bedre, og langsomt begynner Elise å forstå hva det bunner i.

Jostein smilte et underfundig smil. "Jeg håper du orker å komme, mormor?"

"Selvfølgelig! Hvis noen våger å si et vondt ord om min kjære fostersønn, så skal de få med meg å gjøre!"

"Du vet ikke hva slags mennesker du i så fall får med å gjøre. Jeg overdriver ikke." Han så alvorlig på henne.

Herregud! tenkte Elise. Å ha giftet seg nylig og deretter oppdage at ektefellen er en heks.

Til toppen

Flere bøker av Frid Ingulstad:

Utdrag

Elise satte seg til skrivemaskinen. I går hadde hun fått ideen til en ny roman. Den skulle handle om en kvinne som plutselig forsvant. En vakker, ung kvinne på 36 og mor til tvillinger på 12. Mannen hennes var en svær og kraftig kar som arbeidet i kommunen som søppelkjører. En dag han kommer sliten hjem fra arbeidet, finner han leiligheten tom. Tvillingene sitter og gjør lekser, og vet ikke hvor moren er. Hun var ikke der da de kom hjem fra skolen. Mannen tror at hun har gått til en venninne og legger seg på sofaen for å ta seg en lur. Da han våkner, sitter tvillingene og spiller Monopol. Moren er ennå ikke kommet. Timene går. Først da det er blitt kveld, begynner mannen å ane uråd. Ikke før klokken er blitt elleve, ringer han politiet. Da er tvillingene for lengst i seng.

Elise grøsset. Slikt skjedde jo i virkeligheten. Det måtte være helt uutholdelig for familien. Tenk om Ragnhild eller Rosalind plutselig skulle forsvinne og familien ikke hadde noen anelse om hvor det var blitt av henne? Tenk om det gikk måneder og år i uvisshet? Et øyeblikk visste hun ikke om hun orket å skrive om det likevel, men så bet hun tennene sammen og lot fingrene løpe over tastaturet. Ordene kom av seg selv, flere sider ble fylt. Spenningen steg. Hun holdt pusten.

Da med ett hørte hun en lyd og kikket opp fra skrivemaskinen. Det var blitt mørkt ute, og det hadde begynt å regne. En gren gnisset inn mot husveggen, og i det samme hørte hun noen svake lyder fra gangen. Lillegull og Birger skulle på kino i kveld, hun trodde de hadde gått for lenge siden. Hun reiste seg opp og gikk ut for å se. Gangdøren sto og slo, Lillegull og Birger hadde glemt å lukke den ordentlig etter seg. Ergerlig gikk hun bort og lukket den. Da oppdaget hun noen store fotavtrykk på gulvet, det måtte være Birger som hadde gått inn igjen for å hente noe. Det liknet ham, han glemte alltid noe, tenkte hun oppgitt.

Endelig kunne hun sette seg ned ved skrivemaskinen igjen. På vei tilbake til stuen, hadde hun funnet ut at kvinnen i boken var blitt kidnappet, men det skulle hun ikke røpe for leserne før hun var kommet til siste kapittel.

Uhyggen i boken fortsetter. Mannen finner et lommetørkle med blod på. Hvordan hadde voldsmennene greid å få henne ut av leiligheten midt på lyse formiddagen uten å bli sett? Familien bodde i en bygård med mange leiligheter.

Elise leste gjennom det hun hadde skrevet, og fant ut at det var en dum begynnelse på boken. Hun burde ha begynt med at kvinnen ble tatt og heller prøvd å leve seg inn i hennessted, ikke i mannens. Hun rev arket ut av maskinen og satte i et nytt. Nå var det mye lettere. Kvinnen syntes hun kunne høre skritt i trappen og kjente at huden på armene nuppet seg da hun "hørte" fremmede, hviskende stemmer i gangen. Like etter gikk døren lydløst opp. En mørk skikkelse kom til syne.

Elise stanset opp og lyttet. Hadde hun ikke hørt en lyd? Det var ikke bare syringrenen som gnisset inn mot husveggen, det var noe annet.

Nei, det var helt stille. Fossen buldret, men her inne var det stille. Ingen som gikk i loftstrappen, ingen som pratet og lo eller gneldret mot hverandre. Ingen som satt og småsnorket i godstolen heller, la hun til med et vemodig sukk.

Hun fortsatte å skrive.

Da hørte hun det igjen: en rar, fremmed lyd, helt umulig å beskrive. Hun reiste seg nølende opp og gikk langsomt ut på kjøkkenet. Alt var som det skulle. Hun kikket til og med bort på kjøkkenhyllen for å se om porselensengelen var der, og det var den heldigvis. Med en prikkende fornemmelse i huden fortsatte hun ut i gangen. Et øyeblikk overveide hun å låse gangdøren selv om hun bare pleide å gjøre det før natten, men ombestemte seg. Hvis en uvedkommende var kommet inn i huset, måtte hun ikke hindre ham i å komme ut igjen.

Hun trakk pusten dypt inn og pustet ut igjen før hun bega seg opp loftstrappen. Dette var idiotisk! Overspent! Hysterisk! Hun klarte ikke å finne ord for hvor dumt hun oppførte seg. Hvis hun virkelig trodde at uvedkommende var kommet inn i huset, burde hun ha løpt ut og ikke gått på leting etter ham!

Endelig var hun oppe. Alt så ut som ellers. Ikke fullt så rotete som den gangen hun satte i gang med storrengjøring, men ikke verst til å være Lillegull og Birger.

Hun skulle til å snu seg og haste ned loftstrappen igjen, da hun hørte en lyd. Denne gangen var det ingen innbilning, det var en lyd. Fra den veggen der den gamle og smale dobbeltsengen sto.

Hadde hun ikke lest et sted at "blodet frøs til is" og at "håret reiste seg på hodet"? Akkurat det skjedde med henne der og da. Hun ville åpne munnen og skrike, men musklene var lammet.

Da kom en liten mus til syne under sengen, stirret skremt bort på henne med blanke, runde øyne og pilte tvers over gulvet og gjemte seg under kommoden. Like redd, eller enda reddere enn hun hadde vært.

"Vær glad du ikke er en mus," mumlet hun halvhøyt for seg selv og skyndte seg tilbake til loftstrappen.

Da hun endelig var kommet ned, satt skrekken fremdeles i kroppen. Jeg må slutte å skrive om kvinner som blir bortført, sa hun bestemt til seg selv. I neste øyeblikk sperret hun opp øynene av skrekk: En mørk skikkelse sto innenfor gangdøren og stirret på henne.

Til toppen

Bøker i serien