– Hva er det som skjer, Søren? Anna sto ved relingen på S/S Drottning Victoria sammen med advokaten. De var ikke alene. De fleste reisende hadde funnet veien opp på dekk, og sto og så på ansamlingen av mennesker på brygga i Trelleborg, helt sør i Sverige. Om kort tid skulle de legge fra kai, krysse Østersjøen over til Sassnitz i Tyskland. Det luktet av salt og noe som kunne minne om sløyet fisk, blandet med lukten av røyk. Kanskje er det nå reisen starter for alvor, tenkte Anna oppspilt. Til nå hadde de reist med tog gjennom nøytrale land. Endelig skulle de over til Tyskland. Nå som de skulle til et land i krig, følte hun både angst og forventning. Hun var på reise, skulle endelig se igjen byen hun hadde lengtet slik til, der hun hadde trådd sine barnesko. Det kjentes som var hun på vei inn i selveste eventyret. Selv lengselen etter Johan hadde tapt seg. Avskjeden hadde vært sår og vond, hun hadde savnet ham på den lange togreisen gjennom Sverige. Men redselen hun hadde kjent natten før hun dro fra Røros, var borte. Nå var de på reise, og hun var spent på alt de ville komme til å se og oppleve. Hun ville ikke tenke så mye på Johan, i stedet ville hun se fremover. Søren svarte ikke med det samme. I likhet med henne studerte han folkemengden, uten å finne noen god forklaring på hvorfor så mange var samlet på kaia. Folkemengden sto et lite stykke unna skipet, så det kunne ikke være mennesker som var kommet for å vinke farvel til sine kjære. De var altfor mange til det, langt flere enn de som var gått om bord. – Jeg vet ikke riktig hva det er som skjer, svarte Søren omsider. – Men jeg tror nok de venter på noe. Kanskje er det en annen ferge som kommer. Heine kom bort til henne. Han hadde allerede vært høyt og lavt på det store skipet. Da han kom om bord, og skjønte at toget de hadde reist med gjennom Sverige skulle følge med skipet, var han blitt fra seg av begeistring. Nå så de hvordan det ble slukt av fergen, vogn for vogn. – Er hundreogsekstifem meter jernbanespor inne i skipet, sa han. – Jaha? Heine nikket. – Plass til atten vogner. Anna hadde ikke visst at det fantes den slags båter. Hun skjønte at S/S Drottning Victoria var et stort og moderne skip. – Gjør opptil seksten knop, sa Heine og smilte. – Hvordan vet du alt dette, Heine? – Lest et oppslag om skipet. Han nikket mot døren som førte inn til salongen. Anna gadd ikke spørre hvor mye en knop var. Hun visste jo at overfarten til Tyskland bare ville ta noen få timer. – Vi er på den tyske siden i kveld, svarte hun i stedet. – Skipet går visst til en havn som heter Sassnitz. – Overnatte der? – Nei. Vi skal videre til en større by som heter Stralsund. – Ja, sa Søren, som kom bort til dem. – Jeg fikk ordnet med rom på hotell. I morgen skal jeg forsøke å få plass på toget videre til Berlin, som er neste stopp. – Så du fikk ikke ordnet med togbillettene her i Trelleborg? – Nei, dessverre. Det gikk ikke. På grunn av krigen, forsto jeg. Det kan hende vi må bli et par dager i Stralsund.

Til toppen